Det er jo litt spesielt, men ikke noe jeg tenker over. Folk har sikkert behov for å sammenligne for å plassere meg et sted. Jeg opplever det som mer hyggelig enn skremmende, og jeg er jo inspirert av dem. Nå er jeg jo også trygg på at jeg ikke er dem, men meg selv. Ikke alle kjenner meg som artist, og da er det vel naturlig å sammenligne med for eksempel Garbarek. Det er jo også litt rart at jeg kanskje er mer kjent utenfor Norge, og at konsertene jeg spiller stort sett er utenfor Skandinavia. Jeg tror det hele begynte med en anmeldelse i The Guardian, hvor jeg fikk fem stjerner. Da var det gjort. Jeg ble kastet ut i det med turneer og mye styr. Tyskland kom litt senere, også der kan jeg si nesten helt sikkert hvordan det begynte. Vi spilte på Burghausen Jazzfestival, og der var det lille lokalet fylt av journalister. Folk fra plateselskapet ACT så den konserten, og den på Berlin Jazz festival. Etter det begynte ballen å rulle veldig i min retning. Jeg har spilt en del med Michael Wollny, men de siste årene har det i større og større grad dreid seg rundt mine egne greier.
inspirasjonskilder og forbilder
Det ble raskt klart at samtalen med Marius kom til å handle om musikk, inspirasjonskilder, forbilder og hvordan Marius tilnærmer seg arbeidet. Det er i det hele tatt litt vanskelig å få Marius til å snakke om noen annet enn musikk. Musikk er hans verden, samtalen dreies hele tiden mot det, som om de fleste andre ting er litt mindre viktige. Kanskje med et unntak av når han beskriver lidelsen ved å være Brannsupporter, da glimter lidenskapen for andre ting til i et kort øyeblikk.
– Nei, det der. Det er vanskelig. Jeg er enormt stor Brann patriot. Dessverre. Det har vært tøft, sier Marius og oss forstå at lidenskapen for fotballaget er vanskeligere å håndtere enn lidenskapen for musikk.
Marius er født og oppvokst i Os rett utenfor Bergen, og som 31 åring har han begynt å finne ut hvilken artist han selv ønsker å være. Det har vært en lang reise, og han har allerede utrettet langt mer enn de fleste musikere på hans alder. Han kommer fra en musikalsk familie, og da han var 5 år fikk han sitt første trommesett.
– Det ga meg et vanvittig bra grunnlag, og jeg lærte også å spille piano. Blandingen av rytmer og harmoni preger nok det jeg gjør. Jeg skriver faktisk ofte musikk med piano fortsatt, men også uten instrument. Jeg føler likevel at det er en forskjell. Det jeg skriver med saksofon blir på en måte mer personlig. De beste låtene er de som bygget opp av få og sterke ideer. For meg startet det egentlig på Berklee, jeg hadde fri fra videregående og opplevde hvordan det var å studere musikk. I Norge måtte jeg ha videregående for å kunne ta universitetsutdannelse, og tanken på to år med videregående var helt utelukket. Det virket helt meningsløst. I København hadde de ikke den regelen, og da var valget enkelt. Dessuten er København en perfekt by på alle måter, passe stor og med et fantastisk miljø for musikk uansett sjanger. Klassisk, rock eller jazz, du finner alt her. Det har blitt 5 år som masterstudent, og 2 år med solistutdannelse, og etter det har jeg bare blitt værende. Kanskje blir jeg her, vi får se. København er jo en litt mytisk by i jazzkretser, mange amerikanske artister har bodd her i perioder. Ben Webster og Dexter Gordon. Det er jo en cool ting som sikkert også har påvirket musikkscenen her.