Hopp til hovedinnholdet

Arne Berggren, forfatter, dramatiker og en gang for lenge, lenge siden en aspirerende jazztrommeslager skriver om sin kronglete og traumatiske vei inn og ut av jazzens verden - godt hjelpet av Pål Thowsen. Dette er også en humørfullt hyllest til en av verdens fineste og hippeste trommeslager - Jon Christensen - musikken din lever videre.

Forfatter: Arne Berggren

JAZZ

Ordet jazz med sin norske uttale er veldig bukse uten press, ølmave og høyt hårfeste, litt sånn passiv-aggressiv og nyskilt gubbe i lett bakrus, bitter på et eller annet, men tilsynelatende veldig openminded, dog med en stadig økende sans for Fremskrittspartiet og alt han tidligere foraktet. Jazzmennesker beskriver seg selv påfallende ofte som livsnytere, mange av dem har studert ved livets harde skole, om man skal tro det de skriver om seg selv på Facebook. De har nektet å gå hjem helt siden jazzklubbene blinket med lysene for aller siste servering en gang på begynnelsen av åttitallet. Vel, sånn var det inntil ganske nettopp. Eller … sånn ville vi at det skulle være. La meg begynne med begynnelsen. Jeg kunne vært en ganske ok jazztrommis, og som alle trommisser har jeg svakt hårfeste, minimal selvfølelse og en hang til snarveier og en økende sans for Sylvi Listhaug. Det var på begynnelsen av åttitallet noe ble helt feil. Jeg var ikke den eneste.

Alle menn på min alder har hatt en dragning mot korps. Uniformene, marsjering, medaljer. Noen vokser det av seg, andre blir instruktører eller nynazister. Det er ikke noe vondt i korpsbevegelsen i utgangspunktet, men før eller siden må du ta stilling – er det musikken som driver deg, eller bussturene til Sarpsborg og juletrefestene? Er man interessert i musikken, har man igjen to valg – komme seg inn i Garden eller finne seg en egen lærer. Dette er grovt forenklet, selvsagt, jeg tar ikke her høyde for at kvinner kom inn i norske korps allerede på femtitallet eller at det fins andre instrumenter enn trommer. Men altså … Garden, det er for strengt. Enten er du en sånn som følger ordre, eller så er du en som motarbeider alle tilløp til lov og orden. Og det er her jazz kommer inn i bildet. Dersom du vokste opp på sekstitallet i Norge, ble du før eller siden eksponert for sorthvittbilder av Jan Garbarek, Arild Andersen og Jon Christensen, flere av dem med solbriller inne, om kvelden.  Hvem vil ikke være en som går med solbriller døgnet rundt? Høyhalser, solbriller og en litt sliten tweedjakke? Jeg greide dessverre aldri å røyke fast, men gudene skal vite at jeg forsøkte. Pipe, sigaretter, hasj – jeg har nok sterke misbrukergener i kroppen, jeg har forsøkt å misbruke det meste, men var nok for svak på rutiner og gjennomføring. Det er mye arbeid i å bli misbruker, her er det nok svakt genmateriale som redder meg over tid. I min familie har vi startet mye moro, men flere av oss går fort lei. Men så ser du altså et bilde av Arild Andersen med en våt sneip hengende ut av munnvikene i et røykfull lokale og med en bass som han fingrer som om det var nachspiel på Riis gymnas, da vet du jo at det er dette du vil, du vil bli musiker, du vil spille jazz, du vil bli han introverte i høyhalseren, han som liksom reiser innover i seg selv med et lurt og flir mens folk drikker øl og røyker og har betalt flere hundre kroner for å se på.

Jeg hadde spilt trommer et halvt års tid og hadde lært meg de tre groovene og to breaksene som ligger under all populærmusikk. Du kan greie deg i flere tiår som trommis med dem, men du er liksom ikke helt musiker, du blir bare han anstrengt kule i bakgrunnen på bildene, ja han med solbriller inne. Så jeg slo opp nummeret til Pål Thowsen i telefonkatalogen og ringte ham. Om det var mulig å få noen timer av ham? Thowsen var liksom nummer to i adelsrekka – Jon Christensen var nummer 1 og Gud – Thowsen var et menneske, han bodde på Lillestrøm og han svarte på telefonen. Dette var mannen som ødela min jazzkarriere. Det var her de dårligste av mine gener møtte iherdige krav til gjennomføring – det måtte gå galt.

Jeg hadde aldri reist østover gjennom byen før. Jeg skulle til Lillestrøm, alene – var svært uvitende, dette var min dannelsesreise. Første feilen jeg gjorde var å hoppe av for tidlig. – Strømmen, sa noen over høyttaleren, og jeg trodde dette var slang for Lillestrøm. Jeg brukte en halvtime på å oppdage at jeg var på feil tettsted og ringte på døren hos Thowsen i eller på Lillestrøm tre kvarter for sent. Stemningen var dårlig. Han virket mindre enn på tv eller når du så ham på Club 7 gjennom gardiner av røyk. Han så på meg, nikket og jeg forstod at jeg skulle henge av meg jakken og følge etter inn i stuen.

Det er noe fryktinngytende med folk som har trommer i stuen. Da gir du lissom faen. Du vet at sånne folk er dedikerte. Ikke noen trang bod i kjelleren eller trommer på loftet eller gjesterommet. Thowsen hadde settet i stuen og han var ikke ute etter småprat. Ikke noe sånn jasså, så du vil spille jazz og hva slags musikk liker du, har du fått med deg Charlie Parker, neida – Thowsen pekte på trommene og ba meg spille. Sving litt du, sa han og  jeg satte meg nølende, tok frem mine egne stikker og registrerte at han allerede var ute av rommet.

Her må jeg hive inn tre ting som er essensielle når det gjelder jazz, improvisasjon og kunst og kreativitet på generell basis. 1. Man må ha en viss basiskunnskap. 2. Man må ha en avklaring av forventninger og 3. Man blir ikke bedre av å være livredd. Om vi hadde hatt den lille samtalen, en kaffekopp kanskje, noen småkaker, ville jeg lagt kortene på bordet og fortalt Pål Thowsen at jeg var totalt grønn til tross for at jeg kunne kleskodene. Jeg ville sagt at jeg nok hørte mest på progrock fremført av folk på syre og at jeg der og da var full av angst. Pål Thowsen var imidlertid forduftet, så jeg tok nølende frem stikkene da han stakk hodet ut fra kjøkkenet og ba meg ri litt på cymbalene bare sånn til å begynne med. Jeg ante ikke hva han snakket om, men dasket dem litt tilfeldig og forsøksvis spirituelt, men jeg lukket øynene og av lydene fra kjøkkenet forstod at Pål Thowsen hadde begynt på oppvasken. Han ropte noe om beina, så jeg trøkket litt på pedalen til basstrommen og dengte litt på gulvtammen, det hadde allerede gått en evighet og det var som i en drøm der du kommer til deg selv på en scene i fullsatt sal av gamle kjente og du oppdager at du er helt naken og ikke bare har bærsja på deg, du har dritt smørt over hele kroppen og du er på riksdekkende tv.

Etter tre år kom Pål Thowsen ut fra kjøkkenet. Jeg tror han hadde spist middag og vasket opp enda en gang, lest avisen, tatt et hovedfag, besøkt mora si. Han tygget på et eller annet da han kom ut i stuen og nå så han på meg. Nå kom dommen.

– Ja, det svingte jo ikke noe særlig, sa Pål Thowsen og jeg visste jo at han hadde rett. det var derfor jeg var der. Jeg valgte å ikke si noe.

– Du må begynne med beina, sa han og pekte på høyrefoten min, forklarte at den var for svak og at jeg kunne jobbe med den noen uker. – Kjør sekstendeler til du mister følelsen i hele beinet. Og så må du jobbe høyrehånda di, den bruker du helt feil, den svinger bare ikke, det er ikke sånn man spiller.

Jeg hadde allerede valgt bort Garden som alternativ, og dette liknet veldig på militæret. Allerede på toget hjem, kladdet jeg brevet til Jon Christensen. Var det virkelig feil å bruke høyrehånden på den måten og var det så viktig med beinet, liksom. Jeg hadde støtt på autoritet, og som alle unge menn med sviktende selvfølelse kombinert med følelsen av å være verdensmester, brukte jeg tid på utfordre autoritet istedenfor å underkaste meg. Det var akkurat som i Whiplash, bare at jeg var ute av filmen før det hadde gått et kvarter. Var læreren tøff, fikk man heller finne en annen. Jeg gikk en god stund hos Carl Størmer og Thor Andreassen – Carl tvang meg til å synge Charlie Parker, Thor viste meg tricksene til Steve Gadd på Fifty Ways, Thor hadde spilt den norske versjonene med Wenche Myhre og dekodet mesteren.

Samme vår lå det en brun konvolutt i postkassen. Det var fra Jon Christensen. Gud. Det med hånden og beinet måtte jeg finne ut selv, det var ingen regler for sånt noe. Men jeg måtte regne med å øve mye. Veldig mye. Lykke til, skrev Jon Christensen, men det var for sent. Jazzbølgen ebbet liksom ut av seg selv over hele verden, gikk i skjul på folkehøyskoler og lumre kjellerlokaler. Høyhalserne forsvant i bybildet. Jeg jobbet i platesjappe og noe som het new wave begynte å gjøre seg gjeldende. Felles for bandene var at de ikke kunne spille, men kledte seg kult, nesten alle brukte solbriller inne. Tilsynelatende var alt lov. Når jeg nå roter meg tilbake via Spotify, oppdager jeg at det var en bedrøvelig tid. Joda, alt var sikkert lov – men bare unntaksvis var det noen som visste om de strukturene og reglene man hadde frihet til å bryte.  Sammen med pønk var vel hele åttitallet skremmende overvurdert. Reaksjonært. Så ser man seg i speilet, sånn plutselig, og kjenner igjen musikklæreren fra søttitallet, han med den sorgfulle jazzbarten og skinnlapper på ermene, grå i huden og med en fot i graven. Jazz, ser man skrevet i sitt eget tryne og man merker ikke en gang at de blinker med lysene for tredje og siste gang, men det driter vi i, for nå går det meste opp i en høyere enhet, vi vet det meste, vi har lave skuldre og vi bare gjør det. Akkurat som vi vil. De kan blinke så mye de vil.