Jazzproblemet ?

Verden er ikke rettlinjet og oversiktlig lenger, og det er ikke musikkfeltet, heller. De fleste av oss lever liv der vi krysser gårsdagens grenser hele tida, oftest uten å legge merke til det engang, og det gjelder i musikkfeltet også. Vi velger skruppelløst fra tidenes koldtbord, og på ¬skjermer og tastaturer er det bare millimetere mellom sjangrene. Vi velger hva vi vil høre, og vi velger hva vil spille, og tyder noe på at det ikke skapes ny jazz hele tida? Av unge, jazzutdannede musikere? - Terje Mosnes


Jazzproblemet

 

Highasakite, National Bank, Ine Hoem, ­Emilie Nicolas, Thomas Dybdahl, Ane Brun og Fay Wildhagen er noen få eksempler på band og artister som er omringet av jazzmusikere, men som kanskje er et stykke unna det jazzpolitiet ville godkjenne som jazz. Til det er musikken ofte alt for populær.

 

Er det egentlig så farlig (eller overraskende) at flinke jazzmusikere setter sitt preg på andre arenaer enn den mest puritanske ­jazzen? Som regel betyr det ikke noe annet enn at flinke musikere ofte har mange bein å stå på, og ofte er involvert i mange prosjekter samtidig.

Det er sannsynligvis ingen grunn til panikk, men likevel er det mange som sitter med en følelse av at litt for mange talentfulle jazzmusikere velger andre veier enn jazz.

Det blir ofte nevnt som et kvalitetstegn at musikere har jazzbakgrunn, og kanskje særlig når de velger å spille andre typer musikk. Det er et paradoks, og burde heller lokke folk til det originale uttrykket, altså jazzen. Det er jo, hvis vi ser på det i generøsitetens tegn, slik at flinke musikere bare øker kvaliteten uansett sjanger.

 

Prisen for popen

«Mens jeg tenker over tapte tider, den gang alt var mye ­enklere enn nå». Det er noe lettere nostalgisk og ­forenklende i ­sitatet fra «Prisen for popen» fra Jokke med Tourettes, og interessant er det fortsatt.

 

Poenget med at alt var bedre før har alltid vært like aktuelt, og noen ganger sant. Likevel er det slik at verden er i bevegelse og det er lite vi kan gjøre med det. Kanskje det er slik at ting er verken bedre eller verre enn før. Bare annerledes.

 

20 spørsmål

Var alt egentlig enklere før? Har det ikke alltid vært sånn at jazzen har lånt raust til både pop og rock gjennom ­historien? Sa ikke Louis Armstrong en gang; «If it hadn’t been for jazz, there wouldn’t be no rock and roll.»? Er det ikke mange som mener at jazzmusikken ligger til grunn for flere moderne musikksjangere? Utdannes det for mange jazzmusikere? Er den pedagogiske til­nærmingen til musikk gjennom jazzen egentlig overlegen all annen musikalsk utdannelse? Er improvisert musikk bare et verktøy for å bli en dyktigere musiker? Hvorfor velger mange unge musikere andre veier enn jazzen? Er det slik at stigmaene rundt jazzen er med på å sette be­grensninger for musikerne de ikke ønsker å forholde seg til? Er det egentlig så overraskende at nye generasjoner går nye veier? Er det et opprør mot jazzpolitiet eller bare en naturlig utvikling? Jazzen har alltid forsøkt å være litt på siden av det etablerte, men har jazzen selv blitt for etablert? Vil konsekvensen av det være et opprør?

 

Verden endrer seg, grensene er flytende og er det ­egentlig så viktig med sjangre? Er det slik at alle jager en plass i rampelyset, som er mer tilgjengelig enn før, men samtidig like uoppnåelig som alltid? Vil alle sjangere til slutt oppleves som repeterende og dytte både artister og publikum i andre retninger? Hvorfor er det bare jazz som er jazz? Finnes det ikke egentlig mye musikk som er like mye, eller mer jazz enn jazzen? Er det kanskje grunn til å glede seg over endringer og trange rammer som falmer?

Og det siste, men kanskje viktigste spørsmålet vi stilte til Hanna Paulsberg, Terje Mosnes, Bjørn Alterhaug og ­Simen Kiil Halvorsen; Har jazzen et problem?

 

Hanna Paulsberg

Årets plakatartist på ­MaiJazz, saksofonist, ­komponist, aktuell med sine egne band Hanna Paulsberg Concept og GURLS.

 

Jazzen i seg sjæl er jo et opprør, så det er vel bare naturlig at jazzmusikere gjør opprør mot den etter hvert. I Norge har det vært tradisjon en god stund blant jazzmusikere å hele tiden søke etter å skape noe nytt, og gjerne noe som er et slags opprør mot den amerikanske mainstream jazzen. Jeg vet ikke akkurat når eller hvordan det begynte, men kanskje det var Garbarek som hadde et så egenartet uttrykk som satte i gang noen ting. Så er det jo folk som Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft som ga ut plater på 90-tallet der de ga blaffen i sjangere, og som fortsatt gjør det. Og Trondheim Jazzorkester, som Erlend Skomsvoll startet på 90-tallet der han lagde musikk som han selv har beskrevet som et opprør mot den amerikanske jazzen, og som har hatt stor innflytelse på den yngre generasjonen.

 

Jeg er ganske sikker på at mange har sluttet å spille mer tradisjonsbasert jazz fordi de har fått avsmak av en del ting man kan oppleve i forhold til sjangeren. Det synes jo jeg er trist, men jeg skjønner det godt, jeg opplever det selv en del. Man kan bli litt gæren i hue av å prøve å leve opp til et slags idealisert bilde av hvordan en jazzmusiker skal være. En brilliant teknisk virtous på hornet, som skal fikse alle tempo og taktarter og akkorder og stilarter. Et sånt bilde kan jo fort føre til feil fokus, man glemmer at det handler om å lage bra musikk, sammen. For meg har de beste jazzmusikerene kvaliteter som ikke er så lette å måle. Alle kan lære seg å spille fort. Men det å få musikk til å leve handler om helt andre ting, uavhengig av sjanger.

 

Altså, hva er jazz? En av de få tingene man kan slå fast at kjennetegner jazzen er jo at den alltid er i endring, og har vært det helt siden opprinnelsen. Jeg tror unge folk spiller den musikken de har kick på, og at det også handler om ­trender, at ting går i bølger. Det er også mulig at unge folk ikke er så opptatt av historie om dagen, hvor den ­musikken vi driver på med kommer fra. Jeg får litt følelse av det noen ganger, men man skal passe seg litt for å si sånt. Det har vanvittig mye å si hvilke folk du møter på i den tida du begynner å digge musikk og. Jeg vokste opp med en far som hørte på jazz og hadde lærere som ble blanke i øya når de prata om Dexter Gordon og Charlie Parker.

Sånt blir an jo påvirka av.

 

 

Terje Mosnes

Kulturjournalist med livslangt fokus på musikk i alle sjangre, forfatter og jazzentusiast.

En gang var verden mer rett­linjet og oversiktlig enn den er i dag. For ­eksempel var det slik at ­klassiske musikere spilte klassisk ­musikk, korps­musikere spilte korps­musikk, folke­musikere spilte folke­musikk, danse­musikere spilte danse­musikk, jazz­musikere spilte jazzmusikk og amatørmusikere ­spilte nokså dårlig.

 

Skjønt: Enkelte linjeoverskridere ­fantes. For eksempel spilte endel jazz­musikere dansemusikk og/eller teater­musikk eller til og med sirkusmusikk sånn på si. (Ikke så rart, de hadde familier å fø og regninger å betale, da som nå.)

 

I dag, når verden er mer uoversiktlig, er mye annerledes. La oss ta litt av det i tur og orden:

 

  1. Et skred av nye musikksjangrer med tilhørende undersjangrer har kommet til. Pop, rock, r&b, soul, hip hop, metall, EDM, fri-impro, spektral er bare noen av dem.

 

  1. Teknologiutviklingen har ført til at nesten alle nesten når som helst kan høre nesten all slags musikk. Og de gjør det. Selvsagt i større og mindre grad, men vokser du opp med enkel lyttetilgang til et enormt musikk­mangfold, vil fenomenet «sjangergrenser» uvilkårlig framstå som ­mindre relevant.

 

  1. Den samme teknologiutviklingen har også frambrakt nye instrumenter og programmer som gjør det enklere å lage og lagre musikk uten å være musikkfaglært. Alt i alt har disse tre trekkene gitt musikk en mye mer gjennomgripende plass i menneskers tilværelse enn tidligere.

 

  1. I det nordsjøoljesmurte Norge har ungdom i et par-tre tiår relativt risikofritt kunnet satse på «musikk» som en levevei. Kombinasjonen av inntjeningsmuligheter og støtteordninger har fått mange til å velge «musisering» som kommende yrke, og noen av dem har valgt en jazz­utdannelse på ett eller annet nivå. Kanskje fordi de, på det tidspunktet da søknadene skulle skrives, syntes jazz var den mest morsomme musikken å spille, kanskje fordi de hadde venner som anbefalte jazzutdanning, kanskje fordi «jazzlinje» hørtes kult ut, eller kanskje lå helt andre grunner bak valget av formell jazzutdanning.

 

Uansett grunn, er det lite trolig at de følte seg forpliktet til å avlegge en troskaps­ed til jazzen i samme slengen. Hvorfor skulle de? Miles Davis hadde tross alt innledet en ganske omfattende flørt med rock og pop i ti-årene etter The Second Great Quintet, og i alle år etter har jazz­begrepet vist seg elastisk nok til å favne atskillig musikk utenfor jazzens sentrallinje uten å revne.

 

Bør da jazzmiljøene bekymre seg når unge musikere med jazzutdannelse/jazzbakgrunn tilsynelatende deserterer jazzen og i stedet benytter ferdighetene sine til å spille pop, rock eller andre «jazz-til­støtende musikk­former»? Er det et forvarsel om jazzens snarlige død?

Neppe. Jazzmiljøene bør reservere bekymringene for det motsatte: At lærestedene skal klekke ut unge ­musikere som tviholder på tradisjonspolering og ser det som et hellig kall å bygge lydmurer mot all annen musikk enn den som for øyeblikket er definert som «jazz».

Dessuten: Hvor mange jazzutdannede unge musikere er det egentlig som helt og holdent forlater jazzen? I forhold til dem som på eminent vis kombinerer jazz, pop og rock i yrkesutøvelsen? I forhold til dem som bare spiller jazz i en eller flere fasonger?

Neppe så mange at de utgjør noen trussel mot jazzens liv og levnet. Den trusselen utgjøres snarere av dem som utelukkende spiller copycat-jazz enn av dem som spiller noe som helst annet.

 

Verden er ikke rettlinjet og oversiktlig lenger, og det er ikke musikkfeltet, heller. De fleste av oss lever liv der vi krysser gårsdagens grenser hele tida, oftest uten å legge merke til det engang, og det gjelder i musikkfeltet også. Vi velger skruppelløst fra tidenes koldtbord, og på ­skjermer og tastaturer er det bare millimetere mellom sjangrene. Vi velger hva vi vil høre, og vi velger hva vil spille, og tyder noe på at det ikke skapes ny jazz hele tida? Av unge, jazzutdannede musikere?

 

Ikke det jeg har registrert.

 

 

Bjørn Alterhaug

Professor, bassist, bandleder, forsker og aktuell med Bjørn Alterhaug Quintet.

 

Det er komplekse årsakssammenhenger til at mange musikere med jazzutdannelse velger andre musikalske uttrykk. Ser vi på det store bildet, tror jeg at de siste års endrede medievirkelighet har rammet kulturdekningen, og er en del av forklaringen. Særlig har dette hatt konsekvenser for jazz, som i dagens stilpluralisme og medienes jakt på stjerner ikke er salgbart nok. Jazz som musikkuttrykk er nærmest medialt ikke-eksisterende.

Tenk bare: Når så du sist et jazzprogram på norske TV-kanaler, når så du en jazzanmeldelse i norske riksaviser? Hva slags program dominerer beste sendetid? «Verdens beste», «Mesternes Mester», «Idol», «Grand Prix», pluss masse fokus på idrett hvor det er bare én vinner, de andre er tapere. Hva slags musikk brukes i «Skavlan» og «Lindmo»? Hvem intervjues i Dagsrevyen om musikk?

 

Medievirkeligheten speiler storsamfunnets konkurransementalitet og fokus på den beste; og den som ikke vinner er en taper. Unge som sosialiseres inn i denne virkeligheten preges naturlig nok av dette, og ser selvsagt hva som teller. Målet for en ung musiker blir da naturlig nok først og fremst å bli stjerne, å bli synlig. For å overleve er det helt forståelig, og jeg tror at mange unge jazzmusikere i dag lever et slags dobbeltliv. De tjener til livets opphold ved å gjøre en del «kommersjobber», slik det alltid har vært. For min generasjon også, som samtidig opprettholdt lidenskapen og spilte jazz. I utgangspunktet ikke godt betalt, men som betalte seg på sikt med en forståelse for hvor viktig dette bidraget til vår kultur har vært og vil bli i framtiden.

 

Å uttrykke seg innen et tradisjonelt pop-format er utfordrende og lar seg neppe kombinere med hva som er, og har vært, sentralt i den rundt hundreårige historien til jazzen: Gruppeimprovisasjon med vekt på kollektiv innsats, risiko for feil, sympati og vilje fra alle medvirkende for å oppnå et felles resultat. Det passer dårlig inn i vanligvis korte gjennomprogrammerte pop-produksjoner skreddersydd for et marked.

 

Det antydes at jazzen har et problem. Jeg tviler på at jazzen har det, hvis vi bruker Bill Evans’ definisjon av jazz: «Jazz is not a what, it si a how. If it were a what, it would be static, never growing. The how is that the music comes from the moment, it is spontaneous, it exists at the time it is created. And anyone who makes music according to this method conveys to me an element that makes his music jazz».

Denne beskrivelsen av fenomenet jazz innebærer at for å kunne skape musikk etter denne metoden kreves en intens innsats på mange plan for kunne utrykke seg i øyeblikket. Det gjelder å være så godt forberedt som mulig, kunne instrumentet, evne til å lytte og respondere på de ulike innspill skjer under underveis.

 

Pianisten Herbie Hancock har fulgt opp Bill Evans tanker og gitt forelesninger under tittelen: The «ethics» of jazz? Det antydes at etikk her impliserer at det finnes en moralkode, et sett av verdier og standarder. Disse relaterer han til hvordan musikken blir skapt og hvordan jazzen blir videreført fra en generasjon til neste. Det peker igjen på hvordan mentorene må forholde seg til denne formidlingen

. Den menneskelige atferden ved utøvelsen av musikk er sentral – den er selve musikken. Etter Hancocks mening er det derfor berettiget å snakke om jazzens etikk.

 

Et av spørsmålene var: Er vi i ferd med å se konturene av en mer sjangerløs tilnærming til musikk, eller er det et opprør mot jazzpolitiet?

 

Til det første er å si at teknologien har gitt oss muligheten til å lytte til musikk fra hele verden, og det er selvsagt svært positivt. En annen ting er hva slags musikk som formidles i mediekanalene og i utdanningssammenheng. Jeg hører på mange ulike kanaler, men er ikke imponert over mangfoldet målt mot det utbud av spennende musikkuttrykk som vitterlig finnes.

 

Heldigvis er internett en fin kilde. Jeg er sikker på at kjennskap til ulike sjangre og musikkuttrykk gir deg muligheten til å anvende nye impulser på en konstruktiv måte. Du vil finne ut hvilke uttrykk som tiltaler deg, og de som gir deg et kick vil å føre deg videre og dypere ved at du studerer disse mer inngående.

 

Ordet «Jazzpolitiet» har versert i en årrekke i jazzmiljøet, men jeg har aldri helt forstått hvem det siktes til. Er det jazzkritikerne, jazzlærerne, eller eldre jazzmusikere som jeg? Bill Evans og Herbie Hancocks omtale av metoden for å lære jazz, er imidlertid streng, mye strengere enn et hvilken som helst politi! Og hvis det er selve jazzmetoden, musikken, som er for streng, er det mye bedre at man finner andre måter å uttrykke seg på.

Med bakgrunn i Bill Evans definisjon av jazz vil følgelig undervisning i jazz som fokuserer på en bestemt stil være lite fruktbar. Da har man definert hva jazz er, altså et statisk anliggende, som står i motsetning til hvordan denne dynamiske og uforutsigbare ytringen egentlig har vært formidlet og følgelig endret jazzen gjennom hele historien. Jazzhistorien slutter jo ikke i 2017, den utvikles. Men kjernen i dette har alltid vært at samhandling i real time krever dobbelt så mye som å reprodusere noe som er skapt fra før.

 

Jazzlinja i Trondheim har uten tvil vært et sted hvor mange unge musikere har funnet sin originalitet. Jeg tror mye av årsaken til det er at de har fått muligheten til å søke på egne hånd sammen med sine mentorer for å finne uttrykket som passer dem. Og ikke minst, å lære seg på egen hånd å gå videre og dypere inn i dette feltet som aldri vil bli uttømt for nye innfallsvinkler og løsninger.

 

Det betyr også å bli kjent med jazzhistorien og navn som har brakt tradisjonene videre. Som Jan Erik Vold uttrykker det: «Tradisjon betyr å gi videre; det er noe generøst.»

 

Jazz er i likhet med andre smale musikkuttrykk underkommunisert. Det er en av hovedårsakene til at jazz som fenomen og bærer av viktige verdier for et samfunn tuftet på humanistiske ideer ikke er særlig synlig. Verken i media, skole og utdanning generelt. Det er synd, for i dagens egosentrerte konkurransesamfunn, kunne vi trenge impulser som kunne dra i andre retninger. Det ville vært mer i tråd med menneskenaturens behov for mening og nærhet. Biologisk er vi fremdeles lik steinaldermennesket, og vi tror at menneskenaturen har utviklet seg i takt med den teknologiske utviklingen. Det er jeg sikker på er feil.

For egen del har jeg interessert meg for den måten man lærer seg jazz på, og hvilke implikasjoner dette kan ha for pedagogikk og læring generelt. Denne interessen finnes utlagt i en artikkel som jeg har skrevet i den nylig publiserte boken «Education as Jazz» (Cambridge Scholars, 2016) og i en kronikk som sto i Klassekampen sist sommer med tittelen «Improvisert kunnskap».

 

Avslutningsvis vil jeg nevne, forhåpentlig uten selvhøytidelighet, at det å dele scenen med Ben Webster, Lee Konitz, Monica Zetterlund, Karin Krog, Egil Kapstad, Jon Christensen og alle mine kollegers ulike band, har vært erfaringer og innsikt som ingen bok eller læreprogram har kunne erstatte. Den seriøsitet og hengivenhet til den «metoden» som er nevnt tidligere: å skape kollektivt i real time, har satt en standard og «moral» som sitter i hele livet, og gir meg inspirasjon til å stadig bli bedre, hvilket betyr å ta ansvar på mange plan.

 

Helt til slutt vil jeg sitere hva Ben Webster sa til meg i pausen under en konsert i Trondheim i 1970: «Yeah Bjørn, you’re doing fine. However, you shouldn’t listen that much to me, then you lose yourself. You know, I need your initiative to play my best and then our best!».

 

Den leksa har jeg ikke glemt.

 

 

Simen Kiil Halvorsen

Vinner Mølsterprisen under MaiJazz 2015, trompetist og aktuell med duoen Past Present og utgivelsen Scripted Conversations i eget navn.

 

Jeg opplever at det er stor åpenhet og nysgjerrighet i det unge jazzmiljøet. Utdanningene har ulike ­profiler, de forskjellige lærerne representerer ulike tradisjoner, og trendene på de ulike skolene varierer. ­Felles er at man i en slik utdanning opparbeider seg et håndverk, en god generell forståelse av musikk og ikke minst kommer nærmere en egen retning som fungerer for en selv. Når man er student på en jazzlinje er man i en ­kreativ boble. Andre studenter og lærere utveksler idéer og man blir introdusert for musikk man aldri har hørt før. Studieårene har nok en påvirkning på de fleste, sammen med at mange kanskje holder på musikken de har hatt et forhold til siden barndommen. Med dette i ryggsekken er det mange retninger man kan ta. Kanskje begynner man å samarbeide med klassiske ­musikere og jobber med samtidsmusikk? Kanskje tar man med seg håndverket sitt inn i ­teatermusikk og TV? Kanskje går man enda ­dypere inn i jazz fra 20-tallet? Eller kanskje velger man å jobbe med pop­musikk?

 

Uansett hva man velger må det være ­genuint og ha en dypere mening for en selv, hvis man skal lykkes. Jeg er selv ikke glad i å plassere musikk i en spesiell sjanger­kategori. Jeg vet at det er tydelig at mine røtter ­ligger i jazzen, men klassisk musikk, ulik folke­musikk og mye annet har også satt dype spor i min ­musikalitet. Det ­viktigste for meg er å være meg selv i alt jeg gjør og forsøke å lage så god musikk som ­mulig med de jeg spiller med. Det er egentlig ikke så ofte jeg tenker på ordet sjanger i det hele tatt.

 

Åpenheten, nysgjerrigheten og mangfoldet er viktig for landets generelle musikalske utvikling. Tilbudene på ­landets utdanninger for jazz og improvisasjon er svært gode og jeg tror det er et sunnhetstegn at musikerne tar ulike retninger. Individualisme er sentralt i «jazzen» og det ser vi mye av på dagens musikkscene. Jeg tror at den unge generasjonen ikke er så opptatt av å innfri noen ­spesielle forventninger, verken ovenfor «jazzpolitiet» ­eller det kommersielle publikummet. Åpne holdninger og ­ønsker om å utvide horisontene er viktig å ha både for musikere og publikum.

andre artikler