Arkiv:
Maijazzartikkel
2016

Intervju med plakatartisten Marius Neset

Musikk er en forlengelse av tanken. Marius Neset sammenlignes med det øverste sjiktet av jazzsaksofonister. Er han den nye Jan Garbarek, Michael Brecker eller Chris Potter? Eller er han rett og slett den nye Marius Neset? Kanskje er det på tide å slutte med sammenligningene, og heller få ørene opp for hvilken unik artist han er i ferd med å utvikle seg til. Vi dro til København for å treffe Marius og høre hvordan han ser på veien videre, og hva han tenker om referansene til legendariske saksofonister.


Det er jo litt spesielt, men ikke noe jeg tenker over. Folk har sikkert behov for å sammenligne for å plassere meg et sted. Jeg opplever det som mer hyggelig enn skremmende, og jeg er jo inspirert av dem. Nå er jeg jo også trygg på at jeg ikke er dem, men meg selv. Ikke alle kjenner meg som artist, og da er det vel naturlig å sammenligne med for eksempel Garbarek. Det er jo også litt rart at jeg kanskje er mer kjent utenfor Norge, og at konsertene jeg spiller stort sett er utenfor Skandinavia. Jeg tror det hele begynte med en anmeldelse i The Guardian, hvor jeg fikk fem stjerner. Da var det gjort. Jeg ble kastet ut i det med turneer og mye styr. Tyskland kom litt senere, også der kan jeg si nesten helt sikkert hvordan det begynte. Vi spilte på Burghausen Jazzfestival, og der var det lille lokalet fylt av journalister. Folk fra plateselskapet ACT så den konserten, og den på Berlin Jazz festival. Etter det begynte ballen å rulle veldig i min retning. Jeg har spilt en del med Michael Wollny, men de siste årene har det i større og større grad dreid seg rundt mine egne greier.

inspirasjonskilder og forbilder

Det ble raskt klart at samtalen med Marius kom til å handle om musikk, inspirasjonskilder, forbilder og hvordan Marius tilnærmer seg arbeidet. Det er i det hele tatt litt vanskelig å få Marius til å snakke om noen annet enn musikk. Musikk er hans verden, samtalen dreies hele tiden mot det, som om de fleste andre ting er litt mindre viktige. Kanskje med et unntak av når han beskriver lidelsen ved å være Brannsupporter, da glimter lidenskapen for andre ting til i et kort øyeblikk.

– Nei, det der. Det er vanskelig. Jeg er enormt stor Brann patriot. Dessverre. Det har vært tøft, sier Marius og oss forstå at lidenskapen for fotballaget er vanskeligere å håndtere enn lidenskapen for musikk.

Marius er født og oppvokst i Os rett utenfor Bergen, og som 31 åring har han begynt å finne ut hvilken artist han selv ønsker å være. Det har vært en lang reise, og han har allerede utrettet langt mer enn de fleste musikere på hans alder. Han kommer fra en musikalsk familie, og da han var 5 år fikk han sitt første trommesett.

– Det ga meg et vanvittig bra grunnlag, og jeg lærte også å spille piano. Blandingen av rytmer og harmoni preger nok det jeg gjør. Jeg skriver faktisk ofte musikk med piano fortsatt, men også uten instrument. Jeg føler likevel at det er en forskjell. Det jeg skriver med saksofon blir på en måte mer personlig. De beste låtene er de som bygget opp av få og sterke ideer. For meg startet det egentlig på Berklee, jeg hadde fri fra videregående og opplevde hvordan det var å studere musikk. I Norge måtte jeg ha videregående for å kunne ta universitetsutdannelse, og tanken på to år med videregående var helt utelukket. Det virket helt meningsløst. I København hadde de ikke den regelen, og da var valget enkelt. Dessuten er København en perfekt by på alle måter, passe stor og med et fantastisk miljø for musikk uansett sjanger. Klassisk, rock eller jazz, du finner alt her. Det har blitt 5 år som masterstudent, og 2 år med solistutdannelse, og etter det har jeg bare blitt værende. Kanskje blir jeg her, vi får se. København er jo en litt mytisk by i jazzkretser, mange amerikanske artister har bodd her i perioder. Ben Webster og Dexter Gordon. Det er jo en cool ting som sikkert også har påvirket musikkscenen her.

Du virker som en fyr som har kontroll over alt du gjør, er alt planlagt i forkant eller skjer ting noen ganger tilfeldig?

– Noen ganger skjer det bare, og det ene tar det andre. Etter at jeg fikk Jazzstipendet fra Molde, har det også vært mye jobbing med Trondheim Jazz Orkester. Alle pengene gikk til Lion-prosjektet, og det var jo meningen at det skulle bli med den ene konserten i Molde, men mottagelsen og den store interessen førte først til en skandinavisk turne, og etter det videre ut i Europa. Det var ikke planlagt, men likevel veldig bra. Høydepunktet, ved siden av urfremførelsen, var nok konserten på Ronnie Scott’s i London. Der klaffet det meste. Jeg har funnet ut at utfordringen med å ha suksess med prosjekter er at det blir mindre tid til å gjøre andre ting. Der føler jeg at jeg ofte må tilpasse meg, og det er jo slik at jeg må få den tiden jeg har til å funke. Et eksempel er at jeg fikk tid i Air Studios i London for å gjøre en innspilling med London Sinfonietta. Da hadde vi to dager på å spille inn noe som kanskje er den mest komplekse musikken jeg har skrevet hittil. En ting er at jeg følte det var liten tid, men da vi kom til studioet ble jeg litt stressa. Det var helt vilt, har aldri sett noe lignende. Det ble startet av George Martin i 1969 og er ikke bare berømt, det var også helt spesielt. Studioet i den gamle kirken er et sted du nærmer deg med ærbødighet, og når du vet om alle store artister og innspillinger som har blitt gjort her blir du litt satt ut. Vi klarte likevel å samle oss og jobbe strukturert. London Sinfonietta bød også på ting jeg aldri har før. De har lang erfaring og var superfokuserte, konsentrerte og utrolig dyktige musikere. Vi var ferdige to timer før tiden, og strålende fornøyde. Da ble det litt ”Hallo, vi er i Air Studios og har to timer til overs!” Vi kunne jo ikke bare pakke sammen og dra, så da ble det til at vi spilte inn ting som ikke var planlagt også. Det var en overraskende bonus.

Vi har fått bli med Marius til øvingslokalet i et gammelt industriområde, først inn i en liten og loslitt vareheis som ikke er spesielt godt egnet for andre enn kortvokste. Når heisen har knirket og stoppet et par ganger, og Marius har beroliget oss med at han kan alle triksene for å få den i gang igjen, kommer vi til en lang gang med flekkete gulv og kommunebrune dører. Bak en av disse dørene skjuler det seg et rom fylt med det du forventer i et øvingsrom. Instrumenter, kabler, forsterkere, høyttalere og en og annen tom vinflaske. Det som skjer er likevel magisk. Marius pakker ut saksofonen og spiller noen varme toner som fyller rommet, og hvis du lukker øynene et lite sekund er alt borte. Det er bare lyden av saksofonen. Det er lett å forestille seg at det er lyden av noe som skal komme.

– Jeg har to plater som ligger klare, og jeg gleder meg vilt til å få musikken ut til folk. Både til å gi den ut og til å spille det live. Problemet er jo at jeg ligger foran meg selv på mange måter, nå er det jo Pinball-albumet som er aktuelt for publikum og som må jobbes med. Likevel er det noe positivt med å være i forkant av materialet. Det er min erfaring så langt at det er ideelt å spille inn musikken tidlig i prosessen. For hvis det er musikk jeg har spilt mye live og kjenner godt, vil den miste noe av villskapen og den spontane energien jeg ønsker. Da blir den for perfekt, og mister noe av skarpheten som gjør den levende.

Det mest aktuelle albumet til Marius, «Pinball», har blitt mottatt med strålende kritikker over hele verden. Det er en utgivelse som sprudler over av kraft og energi, men det er også en merkelig blanding av noe som oppleves både som nytt og gammelt. Hva tenker han selv om det?

– Det er interessant at det oppleves slik. Jeg prøver å skrive noe jeg har hørt før, men dra det i min retning. Akkurat nå sitter jeg med et lite verk som mens jeg skriver har beveget seg langt unna det opprinnelige. Det litt sånn at det beveger seg og så må jeg bli med. Det er ikke vanskelig å skrive en god låt, utfordringen er å skrive noe som er ditt eget. Det er det som er vanskelig. Det er viktig at jeg finner mitt eget, og det er der jeg er på vei nå. At jeg hører mye klassisk musikk for tiden hjelper meg kanskje med det. Hos Bach, Mozart, Beethoven og Mahler finner jeg noe som er interessant, sier Marius litt ettertenksomt, før han plutselig spretter tilbake til Pinball. Akkurat som i musikken hans gjelder det å henge med i svingene.
– Ta grooven på ”Odes of You” fra Pinball-skiva. Den grooven driver låta framover og lurer deg litt, det er noe bak der som kommer fra et sted. De gutta som spiller på skiva bidrar også, særlig Petter Eldh og Anton Eger er eksepsjonelle musikere. De kommer med så mye overskudd, energien ligger i samspillet vi klarer å skape. Jeg har et sterkt fokus på at det skal svinge, ha mye energi, og det handler ikke bare om å spille det, men om å forstå det. Ta de valgene som naturlig gir mest spillerom. Kanskje det er dette som kjennetegner meg? At jeg prøver å gjøre alt på en gang. Det er nok den røde tråden i det jeg driver med, men nå klarer jeg å styre det mer dit jeg vil. Når jeg lykkes med å skape slike musikalske rom er det plass til nesten hva som helst i dem.

Sier «Pinball» noe om hva vi kan forvente oss framover, ser vi begynnelsen på en retning?

– Jeg kommer aldri til å lage to plater som er like. Når du har gjort noe som er en suksess er det viktig å ikke falle for fristelsen av å lage samme plata en gang til. Det må være utvikling, noe som føles helt nytt og friskt, så kan jeg heller gå tilbake etter en stund og se om det kan jobbes videre med. Det er forresten befriende å oppdage at jeg ikke lenger tenker på hvordan anmeldelsene blir. Jeg er sta, og har vel bestemt meg for å gjøre det jeg vil på min måte. Den følelsen av frihet er et privilegium.

”Pinball” ble spilt inn på fem intense dager i Ocean Sound Recordings på øya Giske på Mørekysten. Studioet ligger alene helt ute i havgapet og er omgitt av mektig natur og ellers svært få ytre forstyrrelser. Påvirket det arbeidet med musikken også?

– Naturen påvirker meg, og hvor jeg er i livet påvirker meg. I notene er det ikke så mye natur, og musikken kommer først fra et sted inne i meg, men hvis naturen inspirerer meg så inspirerer den jo også musikken. Den roen jeg finner på fjellet er viktig for meg. Inspirasjonen jeg finner i en by er helt motsatt. Den er rastløs og urolig. Ikke spør hvordan det virker, jeg vet ikke selv, men det oppleves jo forskjellig. Da er det jo naturlig å tenke at det ikke er likt, og at det påvirker det jeg skriver på forskjellige måter.

Du er ganske tydelig på hvilke artister som har betydd mye for deg, men også at musikken til disse artistene er litt oppbrukt for deg. Hva hører du på i dag for å oppleve musikk som er friskere i dine ører?

– Jeg hører egentlig på alt mulig. Akkurat nå har det vært mye Glenn Gould og Bach. Det er jo så sinnsykt mye musikalsk som er gjort, og som gjør det meste annet helt ordinært. Når Keith Jarrett spiller kirkeorgel for eksempel, det er helt spesielt og fascinerende. Tidligere hørte jeg nesten bare på jazz som ligner på det jeg spiller selv, men nå hører jeg stadig mer på andre ting som ligger langt unna mitt musikalske uttrykk. Det er nok for å finne annerledes inspirasjon og ideer som jeg kan sette inn i min kontekst. Kanskje det er en modningsprosess? Det har uansett lært meg at alt kan brukes, og at jeg kan finne det på overraskende steder.
Det er fortsatt litt sånn at jeg må høre på en og en ting. Det var verre før, da hadde jeg perioder hvor jeg utelukkende lyttet til helt bestemte greier. Jeg har hatt en Queen-periode, en Charlie Parker-periode, en Michael Brecker-periode, en Weather-periode og en Bartok-periode. Da hørte jeg til det ikke var mer å hente. Utviklingsmessig er nok de artistene jeg hørte på gjennom hele ungdomstiden de viktigste. Charlie Parker, Keith Jarrett, Wayne Shorter, Pat Metheny og Michael Brecker har vært med meg hele tiden. Dette er folk jeg har vært opptatt av, og som jeg har hørt så mye på at det er oppbrukt. Så når jeg oppdager en ”ny” plate eller innspilling med for eksempel Jarrett er det helt fantastisk, da vet jeg at jeg har mange gode lyttinger foran meg. Da jeg var yngre øvde jeg mye på å spille det jeg hørte, og det er ikke skryt når jeg sier at jeg sannsynligvis kan spille alle soloer som Michael Brecker har gitt ut på plate. Det er kanskje et litt nerdete trekk, men jeg har lært mye av det.

Du er jo en aktiv artist som har mange strenger, eller heter det klaffer på saksofonspråket, å spille på. Ser du på deg selv som mest som en musiker eller komponist?

– Jeg tenker at det er 50/50. Jeg har ikke lyst til bare å skrive, eller bare stå på en scene. Jeg vil gjøre begge deler, og det tror jeg gjør meg til både en bedre musiker og en bedre komponist. Wayne Shorter er nok mitt forbilde som komponist. Jeg ser at det er mye likt i måten vi tenker på. Det er gjennomkomponert, men likevel er det mye frihet. Når jeg klarer å la musikken bli farget av musikerne blir det også mye personlighet i den. Django Bates er også en jeg må trekke fram, og som jeg har lært mye av. Jeg har spilt i storbandet hans i 5 år, og vært med i Human Chain som er et band hvor han eksperimenterer mer. Han er en innovativ og kreativ komponist, og når jeg kom med mine komposisjoner til ham snakket vi ikke mye. Han satte seg som regel bare ned og spilte, han gjorde små ting som var helt ville og som virkelig fikk meg til å forstå hva det er mulig å gjøre med andres musikalske ideer. Igjen var det på Ronnie Scott’s det skjedde noe spesielt og startet det. Human Chain Edition Records var spesielt.

Instrumentet er selvfølgelig viktig, men har saksofonister særegenheter som vi andre ikke vet om?

– Vi er kanskje mindre sære enn andre musikere, og jeg er lite jålete på selve instrumentet. En saksofon til 16 000 kan være bedre enn en til 50 000. Akkurat nå har jeg en jeg er veldig happy med. Så har du flisene da, det kan være frustrerende. Flisen, for de ikke innvidde, er en tynn, bred stripe laget av tre, som regel bambus. Den settes inn i munnstykket og vibrerer for å lage lyd. Selv i en og samme pakke kan det være store individuelle forskjeller. I noen pakker hender det at det ikke er en eneste flis jeg kan bruke. Litt sært er det kanskje for folk som ikke spiller sjøl, men flis kan være en utfordring.

En sterk vilje og forståelsen av å gjøre det som er nødvendig er noe som kjennetegner alle som ønsker å nå til ytterpunktene av sitt potensiale. Vi kjenner det igjen fra toppidrett, men også kunstnere, forfattere og musikere på et høyt nivå vet at det er hardt arbeid og stor innsats som gjør det mulig å komme dit de ønsker. Terping, nitid nøyaktighet og fokus på de aller minste detaljene. Øving, øving og øving. For Marius er det ikke nødvendigvis for å bli teknisk så mye bedre, men for å få den musikken som sitter inne i hodet til å komme ut gjennom instrumentet på en måte hvor det fysiske ikke står i veien. For at musikken skal flyte slik den er tenkt. Overvinne de fysiske hindringene. Musikken er en tanke. Det er noe som er over det det fysiske formatet, for Marius handler det å fjerne alt som er i veien for å skape det han ønsker.

– Jeg har hatt sangtimer, og hatt med sangpedagog i studio for å jobbe med pusteteknikk. Det gir meg veldig mye, og jeg klarer å skape en større klang. Akkurat som flisen er stemmebåndet til saksofonene, er kroppen individuell og med på å skape lyden. Jeg har oppdaget at hvis jeg klarer å puste slik at luften får strømme fritt kan jeg også spille mer dynamisk og avslappet. God pusteteknikk er grunnleggende for å spille et blåseinstrument, og når du mestrer dette får du også mer overskudd i musikken, mer flyt og energi. Før pleide jeg å stå og øve på å spille lange toner, men oppdaget at det ble helt meningsløst hvis jeg ikke hadde tanker om det som skjer i kroppen. Det er kroppen som er det egentlige instrumentet og som former klangen. Etter den oppdagelsen har jeg jobbet mye med akkurat det, pust og avspenning. I tillegg er det fingerteknikk, der går det mye i å øve på det enkle. Skalaer og overtoneøvelser mens jeg prøver å lage musikk av det også. Det viktigste er nesten å jobbe med ørene. Hvis jeg har hatt en lang pause uten musikk så må egentlig alt øves opp på nytt.

På et eller annet tidspunkt vil de fleste artister ta steget fra talentfull til etablert, for Marius er det nok snart på tide at vi bytter ut talentfull med noen andre adjektiver. Store, fantastiske, unike, originale eller grensesprengende er noen av ordene vi vil gjette kommer til å stå foran saksofonist i Marius sitt tilfelle. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.

– Å skrive musikk er egentlig det samme som å improvisere enormt langsomt, og hele tiden ta steg bakover for å rette på det du ikke var fornøyd med. Så må du ha erfaringen til å tøyle ideene dine og bare bruke det musikken trenger. Jeg tror jeg er på riktig vei, og at jeg nærmer meg et punkt, både som musiker og komponist, hvor jeg føler at jeg har kontroll. Jeg er spent på hvordan jeg skal bruke den kunnskapen og erfaringen til å skape noe som er helt nytt.
___

andre artikler