Simin er oppvokst i Tyskland, med tysk mor og afghansk far. Nå bor hun i Norge, og er i aller høyeste grad en multikulturell og internasjonal artist. Hennes reise inn i musikken startet tidlig, og i en helt annen retning enn jazz.
– Helt siden jeg var liten har jeg elsket å eksperimentere med stemmen, imitere lyder og selvfølgelig å synge. Det jeg kanskje syns er mest interessant når jeg ser tilbake, er at jeg overhodet ikke var et sjenert barn – jeg likte veldig godt å være rampelyset. Når det kom til synging var det annerledes, og jeg sang mest når jeg var alene. Det var først som 18-åring jeg tok mine første sangleksjoner. Da gikk jeg til en operasanger, og det handlet mer om å lære sangteknikk enn å fordype meg i et klassisk repertoar. Hun ville at jeg skulle studere klassisk, men siden jeg elsket improvisasjon var det helt utelukket. Likevel var det forløsende å synge med henne.
Da fikk du den selvsikkerheten som gjorde at du kunne starte på din egen vei?
– Ja, og det handlet ikke om at jeg ikke trodde at det var bra, men mer om at det føltes veldig intimt og meningsfylt. Et nesten hellig og veldig sårbart sted. Til å begynne med hadde jeg et veldig behov for å utforske, føle på det og dykke ned i meg selv før det var noe jeg kunne ta det det med ut til verden. Jeg har alltid drømt om og sett for meg at jeg kunne synge på scenen. Det er derfor, til tross for at det er sterkt og sårbart, også paradoksalt nok føltes veldig naturlig å begynne å opptre for publikum. Nå elsker jeg det og føler meg som en fisk i vannet hver gang jeg står på scenen med min musikk.
I ditt musikalske landskap er det nærliggende å tenke at språk og tekst er viktig, også som et virkemiddel for klanger og følelser som skal formidles. På et tidligere album, Where Water Travels Home, som forresten er en vakker tittel, synger du både på pashto, engelsk og fransk. Er det ett språk du føler mest deg hjemme i?
– Jeg har sunget på så mange forskjellig språk, italiensk, hebraisk, spansk, aserbajdsjansk og nederlandsk i tillegg til de du nevner. Jeg snakker selvfølgelig ikke alle språkene, det ville virkelig vært imponerende. Det meste av det jeg gjør nå er på pashto eller engelsk, og det ville vært nærliggende å si at det føles mest hjemme, men hvert språk gir meg noe som er spesielt. Jeg er fascinert av lydene, hva de gjør med stemmen min når jeg synger. Når vi snakker et annet språk er vi i stand til å vise en annen side av oss selv, det skjer gjennom språket. Alle språk er sitt eget univers av følelser og lyder. Pashto er selvfølgelig veldig nært, det henger sammen med hvem jeg er, og selv om jeg ikke snakker språket gir det meg en følelse av å høre hjemme. Det forbinder meg til den afghanske siden av meg, og så har det en mystisk side som tiltrekker meg. Det er veldig annerledes enn å synge på engelsk.
Når du skriver ny musikk, skriver du på pashto?
– Nei, jeg skriver på engelsk, men jeg har satt musikk til tekster på pashto. Det siste albumet handler om tekster skrevet av kvinnelige poeter, med unntak av The Times They Are A-Changin’ som er skrevet av Bob Dylan. Jeg har også samarbeidet med en afghansk poet som skrev tekst til musikk jeg hadde komponert. Alle de engelske tekstene på det siste albumet Unfading, med unntak av et dikt av den chilenske poeten Gabriella Mistral, har jeg skrevet på engelsk. Så kanskje engelsk er det mest naturlige språket, tross alt. I tillegg har jeg mitt eget improviserte språk som jeg ar brukt i mange år, både i sanger i en mer fri sammenheng.
Bob Dylan er en artist som mange har tolket, og som de fleste nærmer seg med en viss grad av ydmykhet. Hvorfor endte du opp med å tolke en Dylan-sang?
– Jeg liker å blande det jeg skaper selv, med sanger som jeg har et forhold til. Det kan gjerne være en enkel popsang som jeg kan ta med meg inn i mitt univers. Jeg liker å finne ut hva som skjer med sangen. En av årsakene til Dylan er selvfølgelig teksten, som jeg tror snakker til mange, den snakket i hvert fall til meg. Den er like relevant nå som da Dylan skrev den, og jeg følte, i all beskjedenhet, at min stille tolkning ga den en ro som jeg likte. Teksten er ikke akkurat fredfull, men helheten får en neste hellig aura som kanskje gir ordene en litt annen undertone enn i originalen. Jeg vet at det er gammeldags, men jeg er veldig opptatt av rekkefølgen på sangene i et album. Nå streames jo musikken og ingen har et forhold til dramaturgien, men den sangen føltes som en perfekt avslutning. Som ikke lukker, men setter et spørsmålstegn til slutt.
Det virker som du har et åpent sinn for hva som inspirer deg. Hva er de viktigste kildene til inspirasjonen?
– Jazz et er universelt uttrykk som henter fra alle sjangere og kunstformer, og derfor føles det naturlig å gjøre det samme når du skaper jazz. Det jeg henter fra Afghanistan er viktig for meg personlig, det er en del av meg. Slik situasjonen er i Afghanistan nå, finnes det ikke en arena for ny musikk og hva som skjer i det skapende musikkmiljøet er usikkert. Det finnes forhåpentligvis fortsatt noen undergrunnsscener, men disse er skjulte for oss utenfor. Kulturen lider enormt, og nesten alle utøvende kunstnere har forlatt landet. Det vi har tilgang til er tradisjonell afghansk musikk, og der syns jeg forskjellene til jazzen er det mest interessante. Musikken er veldig lineær, sangene er lange og holder seg til den samme melodien uten mye dynamikk. Tekstene er viktige, og ofte kan den være nesten resiterende. Selv om forskjellene er store er det likevel elementer som kan minne om retninger innenfor jazzen. Jeg forsøker uansett å finne mitt eget uttrykk i alt jeg gjør.
Men nå skal endelig publikummet på mai:jazz bli med inn i ditt musikalske univers. Det blir i hovedsak et møte med materiale fra ditt siste album Unfading?
– Ja, det blir det, min «new quartet» er hovedfokus i år, men jeg gjør også mange andre ting. Det er inspirerende sideprosjekter og nye samarbeid på gang, både i Norge og andre steder. Blant annet et fint duo prosjekt med Jan Bang som akkurat hadde premiere i Tyskland. Jeg er også i gang med nytt materiale til «new quartet», og kommer til å spille mye med bandet mitt framover. På mai:jazz vil det bli en slags premiere, det blir for første gang vi samarbeider med trompetisten Jonas Kilmork Vemøy. Han erstatter Harpreet Bansal som vanligvis spiller i «new quartet». Det blir spennende både for oss og publikum, og noe jeg gleder meg veldig til. Jeg elsker den norske jazzscenen, den er en av verdens mest spennende, og jeg er takknemlig for å være en del av den.
