– Jeg er folkemusiker, har spilt hardingfele siden jeg var 8 år og gått i lære hos en mester i 30 år. Jeg har studert folkemusikk fra Hardanger, og det er grunnlaget for min identitet. Hvordan jazz kom inn i bildet tror jeg handler litt om hvilken mennesketype du er, og hva du søker eller leter etter i uttrykket ditt. Det har vært en gradvis tilnærming hvor jeg har endt opp med å jobbe med jazzmusikere og et mer improvisert uttrykk. Jeg opplever ikke at det er store motsetninger med de musikalske utrykkene. Forskjellene mellom folkemusikk og jazz er egentlig ikke så stor, og jeg forstår hvorfor slike samarbeid har blitt mer og mer vanlig.
I jazzen er improvisasjon et viktig element, og i folkemusikken, som ble overlevert muntlig, ligger det rom for tolkning og variasjoner. Blir folkemusikken som en slags improvisasjon som kan gå gjennom århundrer?
– Det kan di si, men innenfor folkemusikken er det mange ulike skoler. Noen mener du skal spille slik og andre sånn. Tenker du på folkemusikkens opprinnelige natur så var improvisasjon en helt elementær del av det. Tenk bare på hvilken funksjon musikken hadde opprinnelig. Hvis du var folkemusiker så spilte du mye, hver sommer var det dans og bryllup hele sommeren. Gjerne 4-5 dager i strekk, og gjerne til langt på natt. Hva gjorde du da? Jeg er helt overbevist om at de improviserte. For å holde koken og ha en glød som musiker. Hvis du har behov for å skape noe tror jeg det er slik. Du skaper i øyeblikket når du improviserer, og det ligger like godt til rette for det i folkemusikken som i jazzen.
Det ikke slik at du føler at du står friere i jazzen enn i tradisjonsmusikken?
– Nei, men jeg har kanskje trengt å møte jazzmusikerne for å stå friere i mitt eget musikalske språk. Den innstillingen de har til musikk har jeg lært mye av. Alle jazzfolk jeg har møtt er utrolig lyttende og åpne. Det finnes mange «regler» innenfor forskjellige sjangre, i jazzen også, men likevel opplever jeg at det er befriende. Jeg spiller annerledes når jeg er i jazzlandskapet. Jeg vil si at det har vært forløsende for min egen del, og at tilnærmingen til min egen tradisjonsmusikk har blitt utvidet. Eller strukket. Det har satt i gang noe.
For å improvisere fritt sammen med andre musikere, eller som du sier, skape noe nytt i øyeblikket, må evnen til å lytte være like stort i folkemusikk som i jazz?
– På et mikroplan. I folkemusikken lærer du på øret, og når du skal gjengi det så tror du kanskje at du kopierer det, men minnet vårt er ikke konstant. Så du får det aldri til. Det er så mange ting som påvirker det. Det er likevel en form og struktur som er gjenkjennelig. Folkemusikk er basert på et motiv som utvikler seg til et nytt motiv. Det er som et ord som utvikler seg til en setning, og som igjen utvikler seg til en ny setning. Alltid bare med et komma mellom, aldri punktum. Akkurat som en Jon Fosse roman. Han skriver som en lang slått. Det er en egenskap med folkemusikken, at den har en tydelig motivinndeling. Det gjør den lett å utvikle, du tar tak i et motiv og utvikler til noe nytt før du går tilbake. Innimellom kan du være helt fri før du hekter deg tilbake. Det er ganske likt med jazz.
Det er mye undertekst og stillhet i det Jon Fosse skriver. På Hàrr er det også mye som er oppleves som usagt, noe som ligger bakenfor. Alle som har vært alene på fjellet har kanskje kjent den følelsen, av at det er stille og vakkert, men at det plutselig kan endre seg til noe stort og farlig. Undertekst er kanskje ikke et vanlig begrep for å beskrive musikk, men her er det kanskje mulig?
– Det er fint å høre, og det er nok bevisst. Fraværet av lyd er et viktig og veldig effektfullt element i musikk. Særlig på Hàrr, der ville jeg bruke lydopptakene av dyr og mennesker. Det var utgangspunktet for en hyllest til den naturen jeg synes er så fantastisk. Musikken ble komponert med det utgangspunktet. Litt skjult aktivisme og økofilosofi er det også, at helheten som er større enn de små delene vi utgjør. Det er noe som er litt truende, det er både skummelt og frigjørende på samme tid. Du kan kjenne på hvor liten du når er alene på fjellet.
Tenker du at utrykket på Hàrr er skapt med en større frihet enn det du har i tradisjonsmusikken?
Det trenger ikke å være det, men samtidig henger alt sammen – både det store rommet jeg føler jeg har i folkemusikken, sammen med friheten og de få føringene jeg har opplevd i jazzen. Jeg tror også at det engasjementet mange har for å være strenge med tradisjonsmusikken kommer ut fra kjærlighet, eller kanskje redsel for at ting skal gå tapt eller forsvinne. Det er fint at det føles viktig, det gjør det for meg også.
Er folkemusikkpolitet strengere enn jazzmusikkpolitet?
– Jeg har diskutert dette med jazzfolk, og konklusjonen er nok at alle sjangre har sitt politi. Sitter likevel jeg med en følelse av at det litt mer konservatisme i folkemusikken. Men det lever jeg godt med. Jeg opplever at det er plass til alle uansett, og vi trenger både de som passer på og de som vil utfordre. Diskusjonene finner jeg i eldre folkemusikkhistorie også. Det har alltid vært noen som baner vei, de som utforsker og er nysgjerrige, og i motsatt ende av skalaen er det de som synes at det er feil eller går over en grense. Det er en del av den levende musikken. Jeg får ofte høre at jeg driver med ny folkemusikk, men det riktige er jo at jeg driver med begge deler parallelt. Folkemusikere har alltid gjort det, og tradisjonen er jo i seg selv å videreføre og dikte. Å skape noe nytt er en del av den tradisjonen, det har alltid vært der.
Er det kanskje slik at de strenge reglene for sjangerblanding er i ferd med å bli enda mer utvisket?
– Ja, og det er fantastisk i Norge. Den grenseløse tilnærmingen gjør at du som musiker kan bevege deg i landskapet mellom alt fra folkemusikk, samtidsmusikk og jazz: Det er skikkelig inspirerende. Jeg underviste akkurat folkemusikere i Sveits, på høyskolenivå, og det var helt fremmed for dem å koble folkemusikk og jazz. Det var noe helt nytt og et landskap de ikke hadde utforsket. Jeg kunne heldigvis vise mange gode eksempler på slike samarbeid fra Norge. Kanskje vi i Skandinavia er i ferd med å skape en ny tradisjon?
