Et sted der det skjer magiske ting

Tekst: John Rørdam
Foto: Ronnie Scott’s & Pål Laukli

Han snakker fort, han snakker mye og med en umiskjennelig aura av London. Paul Pace, Music Bookings Coordinator på Ronnie Scott’s, sitter avslappet på Oslo Jazzfestival med en kaffe og forsøker å forklare hvordan det er å jobbe med en klubb som er verdenskjent. Klubben som i seg selv kanskje har et like stort navn som mange av artistene som spiller der, og ry på seg for å være åsted for virkelig store musikkopplevelser. Som i overskriften til denne artikkelen hvor vi har valgt å sitere Marius Neset, som i et tidligere intervju med note: forsøkte å forklare hva som skjer på Ronnie Scott’s;

– Alle har hørt om Ronnie Scotts og den legendariske statusen jazzklubben i Soho har skyldes nok i første rekke den unike listen med artister som har opptrådt på klubben. Miles Davies, Sonny Rollins, Stan Getz, Chet Baker, Dizzie Gillespie, Art Blakey, Ella Fitzgerald og Nina Simone, for å nevne noen av de største. Men listen fortsetter også med mer aktuelle navn som Jamie Cullum, Madeleine Peyroux, Pat Metheny, Cassandra Wilson og Chick Corea, bare for å nevne noen fra den nærmest uendelige listen med store jazz-navn. Det blir nærmest for en kuriositet å regne at Prince også har spilt på Ronnie Scott’s.

– Prince var bra, men det var nok ikke akkurat det gjennomsnittlige publikummet på Ronnie Scott’s, det var ikke bare på scenen det var celebriteter. Salen var også full av dem. Lady Gaga har vært her og spilt et sett med klassisk jazz. Hun og bandet skulle egentlig spille konsert med Tony Bennett i Royal Albert Hall, men Tony ble syk og konserten avlyst. Det var litt kult når mobilen ringte og de lurte på om de kunne spille samme kveld. Det sier litt om hva Ronnie Scott’s er. Van Morrison har spilt her og Jeff Beck har vært her mange ganger. Det er ikke bare jazzfolk som tiltrekkes av atmosfæren, men det er jazz som er den perfekte musikken i klubben. Akustisk jazz fungerer mye bedre enn rock, men ikke si at jeg har sagt det, sier Pace og ler høyt.

Navnet har en uvurderlig verdi

Jazzklubben har vært en bauta i musikkverden siden den ble åpnet i 1959 av Ronnie Scott og Pete King, som begge var saksofonister. De skapte en myteomspunnet jazzklubb etter sitt eget hjerte, inspirert av jazzklubbene Scott hadde besøkt i New York. Scott var også beryktet for sine introer, som ofte gikk ut på å fornærme publikum med utsagn som «Thank you, that’s the first time I’ve heard dead people clap.» En legende som skapte en atmosfære som ikke bare tiltrakk seg publikum som ønsket å bli fornærmet, men også de aller største navnene på jazzhimmelen.

Pace har en historie fra Ronnie Scott’s som strekker seg så langt tilbake som til 1972. Da besøkte han for første gang klubben for å se tenorsaksofonisten Zoot Sims. Siden den dagen har Paul hatt et sterkt forhold både til jazzen og klubben, og han har opplevd utallige artister fra salen. Paul har i 18 år også vært ansvarlig for Spice of Life, et klubbkonsept bare noen steinkast fra Ronnie Scott’s. Men det var først i 2009 at han fikk det han karakteriserer som den virkelige drømmejobben, da han ble bookingansvarlig på Ronnie Scott’s. En lettere jobb enn man kanskje skulle tro, når artister som Lady Gaga ringer og spør pent om å få lov til å spille?

– Nei, det er krevende. Ronnie Scott’s er en institusjon og vi må gi publikum god valuta for pengene. Det at vi er et så sterkt merkenavn setter tydelige rammer for det vi driver med, vi må ha styring og kontroll på selv de minste detaljene. Ronnie Scott’s har en verdi vi må forvalte med ydmykhet. Vi har et ikonisk navn som skal garantere kvalitet, samtidig som vi er i en hard konkurransesituasjon, i en kommersiell verden. Vi må holde det vi lover og gi publikum det de forventer. Derfor krever vi også mye av artistene. Der er det forresten alltid mye å lære – interaksjonen mellom publikum, scene og artist kan utvikles til en større helhet. Vi har et kresent publikum som forventer store navn og opplevelser. I forbifarten er det bare ett navn jeg kan komme på som ikke har spilt hos oss. Vi har aldri hatt Brad Meldhau, men han har spilt på Spor 5 Bastards, sier Pace og lar det henge litt i luften at konkurranseinstinktet lever, til tross for de åpenbare forskjellene.

«Ronnie Scott’s er en institusjon og vi må gi publikum god valuta for pengene.»

 

Overraskende intimt

Det mest oppsiktsvekkende med Ronnie Scott’s for alle som besøker klubben for første gang er kanskje størrelsen. Med opptredende verdensstjerner og en aura av noe stort som omgir jazzklubben i London er det lett å tenke at det er en svær scene vi snakker om, men sannheten er en ganske annen. Det er plass til 220 gjester i lokalet og for å sette det i en lokal målestokk er lokalet omtrent like stort som Spor 5. Det er likevel noen store forskjeller mellom London og Stavanger.

– Den største forskjellen er nok størrelsen på byen. London har vel rundt ni millioner innbyggere mens Stavanger har kanskje 400 000? (Red anm. Paul var nok litt optimistisk mht innbyggertallet, Stavangerregionen med et raust omriss har rundt 250 000 innbyggere.) Jeg vet ikke, men tilbudet i London er så mye større og valgmulighetene for et musikkelskende publikum er uendelig mange flere. Derfor er det viktig for oss å være noe mer. Ronnie Scott’s er kanskje like mye en restaurant som en jazzklubb og publikum forholder seg nok mer til en totalopplevelse. Hos oss skal du ikke bare oppleve et band, men et band i kontekst. Vi forsøker å utvide opplevelsen for publikum og jeg håper og tror at vi klarer å balansere det på en god måte. Det skal være bra både for dem i salen, men like bra for artistene på scenen. Det må være respekt begge veier.

Live musikk skal ikke være gratis

Det å oppleve musikk live på en liten og intim scene gir ofte publikum følelsen av å være med på noe unikt og med store artister forsterkes den følelsen. På den måten er jazzpublikumet ganske privilegerte i forhold til dem som foretrekker rock eller pop. Det er ikke ofte verdensstjernene opptrer på små klubber. Pace har vært i bransjen lenge, både som bookingansvarlig for Ronnie Scott´s og som driver av en jazzplatesjappe. En gang for lenge siden, mens han fortsatt studerte arkitektur, drømte han om å bli musiker. Han prøvde seg som sanger, men det funka sånn passe. Det gjorde også trompetspillingen. Det har likevel blitt en lang karriere i jazzen. Har det skjedd store endringer på jazzscenen?

– Heldigvis dukker det hele tiden opp fremragende nye navn i jazzen og jeg er så heldig at jeg får jobbe med mange av dem. Spice of Life og Ronnie Scott’s er to markante jazzscener som utfyller hverandre og gir publikum fantastiske musikkopplevelser. Jeg vet ikke hvordan det er i Norge, men i London er det alt for mye gratis musikk. Folk som spiller bare fordi de vil ha et publikum og på den måten undergraver hverandre. Jeg mener helt ærlig at folk som betaler for å komme inn lytter på en annen måte. Det behøver ikke være en formue, men det skal koste. Folk skal betale for live musikk. Så enkelt er det, avslutter Pace og tar den siste slurken med kald kaffe.