Er det hjernevask fra jazzinteresserte foreldre fra ungene starter å gå, eller er det et resultat av utforskning og en åpenhet som mange av oss voksne har mistet på veien?
En av dem som skal spille med Kids in Jazz på MaiJazz 2017 er 14 år gamle Sikia Masters Heien fra Stavanger, og utrolig nok er det langt i fra debuten på jazzscenen. Sikia har spilt på MaiJazz tidligere og er i ferd med å bli en scenevant musiker, men hvordan startet hennes interesse for jazz?
– Jeg har jo alltid visst hva jazz er. Mamma har tatt meg med på konserter og forestillinger siden jeg var liten. Første konsert jeg opplevde, sier mamma, var utekonsert i Oslo sentrum med Span – Jarle Bernhoft. Mamma er jo jazzsanger, så hun har vært viktig. Det har ikke akkurat manglet på jazz hjemme, og jeg har vært heldig som har fått timer med mange dyktige musikere som har vært i Stavanger på turné. Så hører vi mye på musikk hjemme. Wes Montgomery for eksempel, da jeg spilte på konsert på Victoria Nasjonale jazzscene var det noen i publikum som sa at det minnet dem om Wes Montgomery. Pat Metheny og John Mayor er to andre jeg liker godt.
Sikia dropper navn som kanskje ikke er helt hverdagskost for gjennomsnittlige fjortiser, og det er ikke tvil om at hun har en solid musikalsk grunnmur. Hvordan har hennes egen spilling utviklet seg?
– Jeg har tatt gitartimer siden jeg var 10 -11 år. Jeg stod på venteliste for å komme inn på kulturskolen, men mamma ville at jeg skulle begynne når lysten var der og ikke når det ble en ledig plass. Derfor fant hun en elev som gikk musikklinja på videregående som jeg tok timer hos. Nå studerer han i Trondheim, men jeg tar fortsatt timer hos han i feriene. Vi spiller funk. Etter det startet jeg på kulturskolen for to og et halvt år siden og fikk undervisning i jazzgitar. Så kom jeg inn på UtB, Unge talenter Bjergstedt, og der er vi seks ungdommer som spiller sammen en gang i uka.
Hun framstår i tillegg som en svært reflektert og voksen fjortenåring. Hva er det med jazz som gjør det til en spesielt spennende retning for den unge gitaristen?
– Det var når Kids in Jazz dukket opp i Stavanger og jeg fikk sjansen til å bli med på noen øvelser. Jeg likte å spille på den måten. Vi jobbet uten noter og det er lagt opp veldig etter hvordan barn er. At vi har god hukommelse og er intuitive. Kanskje vi ikke har lært for mye enda? Jeg øvde med de andre barna og Odd André (Odd André Elveland er faglig ansvarlig for Kids in Jazz) i bare et par dager før jeg spilte min første konsert på Spor 5. Etter det blir jeg invitert på øvelser og konserter i Oslo. Det som er fint med Oslo er at det er et jazzmiljø for jenter også, her i Stavanger er det nesten bare gutter. Jeg tror ikke jeg hadde kommet meg videre med gitarspillingen hvis det ikke hadde vært for Kids in Jazz. Det var den store forskjellen.
Sikia er kledelig beskjeden på spørsmål om det er stort å spille på MaiJazz for andre år på rad.
– Ja, det er gøy, men jeg har jo spilt andre festivaler også. Jeg har spilt på Kongsberg og i Japan, og så har jeg blitt invitert med Kids in Jazz til Malaysia og Blue House Youth Festival i Stockholm.
Det er imponerende, og sikkert mange voksne jazzmusikere som blir litt misunnelige på deg. Det er jo ikke sikkert du har tenkt så mye på det, men likevel er det spennende å høre om hvilke ambisjoner har du med musikken?
– Du tenker som voksen? Jeg vet ikke om jeg vil bli musiker engang, men det er veldig gøy å spille. Da jeg var i Japan med Kids in Jazz fikk vi spille og treffe folk gjennom musikken. Det er ting jeg ikke hadde opplevd uten, så musikken er viktig.
Hva med et eget band?
– Det hadde jo vært kjekt. Mest at det skulle vært styrt av oss, at vi var en gjeng og ingen voksne. Det er likevel viktigst å spille sammen med andre, forskjellige folk er bra.
Er det noen av vennene utenfor jazzmusikken som liker jazz, eller synes de at du har en litt sær interesse?
– Nei, jeg tror ikke de synes det er rart, men de har jo heller ikke hørt meg spille så mye jazz. Vi hadde en liten konsert på julemarkedet på skolen, vi øvde litt og spilte noen låter. Det var mange som sa de syntes det var kult. Jeg har jo også spilt andre ting enn jazz. Det som er fint er at jeg spiller litt forskjellig etter hvilke folk jeg spiller med. Så jeg har jo fått lov å forsøke meg på mye forskjellig musikk, norsk folkemusikk med CNS juniorspelemannslag, cubansk musikk på salsacamp i Danmark og pop-ting på kulturskolen. Det er jo mye likt og det er improvisasjonen som er spennende.
Kan det bli for mye jazz?
– Nei, det er litt rart, men det er aldri kjedelig. Når vi jobber på øvelser ser vi aldri på klokka, og ofte skjønner jeg ikke hvor lenge vi egentlig har spilt. Den tiden bare blir borte i musikk. Når jeg hører på musikk er det ikke bare jazz, men alt mulig. Nå hører jeg mye på Lianne La Havas, hun synger og spiller på en gitar som er helt lik min. Det er et godt tips for alle som liker god musikk, hun er kul. Jeg så Esperanza Spalding på konsert i Arendal, hun er også kul. Da jeg var i Japan var vi på konsert med Richard Bona, han hadde med seg en gjeng superflinke kubanske musikere. Det var tøft.