Administrerende jazzdirektør

Tekst: John Rørdam
Foto: Pål Laukli

Selv om det er en helt vanlig mandag formiddag strømmer det jazz ut fra Victoria i det daglig leder Jan Ole Otnæs åpner dørene og ønsker velkommen inn. Han mener at det er en av de aller største fordelene med å ha en egen scene, og ikke bare være en organisasjon som ikke har et fast tilholdssted.

– Det er et attraktivt lokale for å gjør innspillinger, og innimellom har vi preproduksjoner før konserter og turneer. Av og til fungerer vi nesten som et øvingslokale, men det er jo bra at huset er i bruk. Vi har det som skal til av instrumenter og utstyr, hele riggen står klar.

– Akkurat nå er det Martin Myhre Olsen som er her. Han har samlet et større band som har øvd her noen dager, så skal de gjøre en innspilling og ha konsert. Det er en ganske vanlig aktivitet her. Vi liker at det er aktivitet og liv i huset, det er noe vi oppfordrer til, sier Jan Ole Otnæs høyt for å overdøve musikerne som øver på scenen. Det musikalske bakteppet roer seg etter hvert, jazzmusikere må også spise lunsj. Det er nok en fordel for samtalen med Jan Ole som er en svært engasjert, men samtidig lavmælt nordlending.

Du ble en gang beskrevet som jazzens grå eminense, men nordlendinger er vel strengt tatt mer kjent for å være fargerike?

– Ja, det kan du si. Jeg tror det var for en del år siden i magasinet Ballade det dukket opp. Det var en sånn kåring av folk med makt i bransjen, og da stod det vel om meg at jeg var «nordlending – grå eminense med høy edderkoppfaktor». På den tida var det nok litt sant også, jeg satt i en hel masse råd og utvalg. Grå derimot, det kjenner jeg ikke igjen.

– Akkurat nå har jeg dette oppdraget som daglig leder på Nasjonal Jazzscene, i tillegg leder jeg et fagutvalg i kulturrådet som gir støtte til festivalene og arrangører og så sitter jeg i styret i Europe Jazz Network. Der er det organisert over 120 aktører innenfor jazzfeltet i hele Europa. Så sånn sett så stemmer det kanskje litt fortsatt, litt edderkopp og med årene kanskje litt gråere også.

Tenker du at det er spesielt viktig for jazz og andre kulturformer et smalere nedslagsfelt å bygge nettverk for å ta nok plass i offentligheten?

– Ja, det tror jeg er viktig. Jeg har vært engasjert både i Norsk Jazzforbund og Norsk Jazzforum og jobbet med å organisere jazzen i Norge. Det er litt spesielt at vi har vært godt organisert siden midten av syttitallet. Samtidig har vi hatt klare planer for hva vi ønsket å gjøre, og jeg tror det er disse to tingene som har bidratt til at norsk jazz står sterkt i dag. Det gjelder både kunstnerisk, faglig og organisatorisk. Det å ha en sterk organisasjon som jobber med å legge til rette for et bredt og godt jazzmiljø gir artister, arrangører, klubber og festivaler større muligheter. Det er utrolig viktig for musikerne, noe som også kommer publikum til gode. Det er en av de tingene vi har fått mye skryt for, både nasjonalt og internasjonalt, at vi har vært flinke til å plassere norsk jazz i kulturlandskapet. Det er ikke noe som skjer automatisk, og at jazz nå er likestilt med annen musikk er heller ingen selvfølge. Vi lå langt etter klassisk musikk, men nå føler vi at vi er et helt annet sted enn det vi var for 30 år siden. Det har vært systematisk jobbing for å komme hit vi er i dag.

«Hvis jeg skulle gi et råd til alle som driver med jazz i Norge; Presenter den beste musikken. Kvalitet må komme først. Ferdig.»

Hvilken rolle skal Nasjonal Jazzscene ta i det landskapet? Hva er de viktigste oppgavene ut over å være en aktuell konsertarena?

– Vi skal i tillegg til å være den beste klubbscenen i landet også ha en rolle som rådgiver og koordinator for jazzklubbene i Norge. De første årene vi var her brukte vi all energien på å etablere oss i Oslo, da satt jeg i styret og hadde ikke noe med den daglige driften å gjøre. Nå har vi skiftet fokus og forsøker å ta mer rollen som tilrettelegger. Det var en omflakkende periode først, og vi flyttet rundt på forskjellige scener uten å ha noe fast. Deretter var vi samboere med Cosmopolite et par år før vi flyttet til Victoria hvor vi kan feire 10 årsjubileum i april. Vi har blitt godt etablerte og fått mulighet til å skifte litt fokus. Vi skal fortsette å være en viktig scene på Karl Johan, men vi skal også hjelpe andre arrangører rundt om i landet. Spesielt for å bidra til å heve kompetansen til andre scener og arrangører, og til å koordinere artister og turneer. Det vi gjør her skal alle kunne dra nytte av. Nå har vi endelig både tid, litt ressurser og ikke minst kompetanse i vår organisasjon som gjør dette mulig. Vi har i det siste produsert turneen til Ola Kvernberg og Joshua Redman som gikk til seks norske arrangører. En lignende turné­produksjon gjorde vi med bestillingsverket til Susanna Wallumrød fra Vossa jazz. Vi har akkurat hatt premiere på det nye prosjektet til Stian Westerhus, og det skal ut på turne til høsten. Dette er eksempler på vår misjon som en nasjonal scene – at vi ikke bare skal ta en passiv rolle. Vi skal gjøre vårt for å sørge for mer og bedre jazz i hele Norge, sier Jan Ole og tar en sjelden pause før han fortsetter.

– Nå i vinter var for eksempel en av produsentene våre og jeg i New York. Da hadde vi møte med agenter for å plukke opp det som var av planer for høsten 2018. Den informasjonen blir distribuert til de scenene og arrangørene som er interessert. Akkurat det med å dele informasjon og kunnskap er en viktig del av vårt oppdrag. Det kan bidra til at store navn ikke bare ender i de aller største byene, men også kan oppleves i andre deler av landet.

Er det spesielt for Norge at det er et fravær av konkurranse, og i stor grad et prestisjeløst samarbeid?

– Jeg tror nok at det samarbeides godt andre steder også, men det som kanskje er spesielt er nettopp det at vi er så godt organisert. Det gjør det enklere å få til samarbeid. Jeg vet ikke om noen andre eksempler på en slik systematisk tilnærming. Samtidig er vi jo også konkurrenter med andre aktører, men hvis vi bare ser på hvordan vi skal konkurrere vil vi tape alle sammen. Det er mange bransjer som kunne hatt nytte av å tenke som oss, og systematisk se etter muligheter for å utnytte arbeidet vi legger ned til å skape felles fordeler. Vi samarbeider hvert eneste år med festivaler som MaiJazz og Jazzfest i Trondheim om å booke artister til de tre scenene, og når vi kan legge inn et felles bud er det lettere enn om vi gjorde det en og en. Det gjør jobben lettere for oss og agentene, artistene blir fornøyde og et større publikum får oppleve fantastisk musikk.

Hvordan skal Nasjonal Jazzscene utvikle seg? Dere har jo allerede hatt enormt store navn på scenen her, Chick Corea hadde sannsynligvis kunne dratt et større publikum på en annen scene. Hva skal egentlig til for å gjøre Nasjonal Jazzscene større?

– Jeg jobbet som festivalsjef i Molde i mange år, og der bygde jeg opp et stort nettverk av agenter og management. Det har vært nyttig i jobben med å skape en merkevare av Victoria. Jeg husker godt den første runden vi hadde med problemstillingen – er scenen stor nok? Det var en diskusjon med managementet til Brad Meldhau som mente at vi ikke kunne sette han opp her, men at vi måtte arrangere konserten et annet sted. Vi stod på vårt og sa at hvis dere ikke vil være her så kan dere jo arrangere med noen andre, men resultatet ble to konserter med Brad Meldhau her på Victoria. Det løsnet litt etter det og vi har blant annet hatt John McLaughlin og Gregory Porter og alle synes det er veldig kult å spille på en så intim scene hvor kontakten med publikum er ekstremt god. Chick Corea sa forrige gang han var her: Let’s do a week next time! Det er jo ikke sikkert det blir slik, men han var i hvert fall svært fornøyd. Vi tenker heller at vi tar litt høyere billettpriser eller gjør flere konserter. For oss har det vist seg å være en bedre løsning enn å velge en annen scene.

Tror du at publikum forstår hvilke artister som står på scenen, at det er unikt å oppleve verdensnavn på slike små scener?

– Ja, det skjønner de absolutt og tilbakemeldingen vi får er fantastiske. Det er jo en litt morsom historie, og kanskje det var begynnelsen på hvorfor dette har utviklet seg. Det var Dee Dee Bridgewater som var i Oslo og spilte på konserthuset, og i garderoben bladde hun i et program som lå der. Der oppdaget hun at Mike Stern skulle spille på Victoria. «Mike Stern is playing in Oslo, can we go and say hello to him?». Ja, det er jo ikke lange biten, så det skulle la seg ordne. Dee Dee kommer inn og blir stående rett ved inngangen og utbryter høylydt: «What the fuck, why didn’t I play here?». Da satt jeg i styret for Victoria og jeg kjenner agenten hennes ganske godt, så jeg ringte like greit og sa at neste gang hun kommer til Europa, spør om hun vil spille på Victoria. Da sa han med en gang, nei. Det var en altfor liten scene. Jeg gav meg ikke og sa at han kanskje skulle ta den praten med henne før han bestemte seg. Siden den gang har hun spilt her tre ganger. Det er jo litt sånn, at når disse artistene er i New York så spiller de på Blue Note, Village Vanguard eller Birdland som er på vår størrelse, eller faktisk mindre. Så det er jo noe de er vant til å gjøre.

Hvorfor er det ikke er like naturlig her?

– Det er fordi det er større penger på de store scenene, men også i resten av verden finnes det mange klubber på vår størrelse hvor artistene virkelig ønsker å spille. Like gjerne det som de største scenene, og så lenge vi kan betale anstendige honorarer og får publikum til å forstå at dette er en begivenhet så vil vi lykkes. Jeg tror at vi må tørre å si at dette faktisk gir folk muligheten til å oppleve virkelig eksklusive møter med artister. Jeg husker en gang mens jeg var sjef for kulturhuset i Bodø, så hadde vi klart å få en konsert med Vladimir Asjkenazi. Jeg var i lokalavisen og skulle selge inn at dette var en sensasjon, problemet var bare at ingen skjønte at det var stort. Det varte helt til det dukket opp en musikkinteressert sportsjournalist som mente at det var sammenlignbart med at Maradona skulle spille på Aspmyra Stadion. Det var først da det ble stort. Det handler om å forstå dimensjonene.

Verden er full av flotte og berømte jazzklubber og scener, er det noen av dem som du tenker at har noe til felles med Victoria?

– Av de kjente scenene som mange kjenner til er det noen som har likhetstrekk med oss. Ronnie Scott’s i London er nok litt mer kommersielt drevet, men det er klart at det har vært en utrolig viktig klubb i lang tid. Ronnie Scott’s er en attraksjon i seg selv og selger fullt hus nesten samme hvem som står på scenen. Det samme gjelder Birdland og Blue Note i New York, men Bimhuis i Amsterdam har nok en profil som er nærmere vår. De gjør også smalere konserter og ofte med lokale artister. De små britiske bandene som er på vei opp spiller ikke på Ronnie Scott’s, men hos oss er det viktig å gi unge artister muligheten til å stå på en profesjonell scene foran et publikum. Det er en satsning som fra vår side er satt i system. Vi har en serie med konserter som heter Uhørt, og der presenterer vi unge, uetablerte band. Først og fremst norske, men også etter hvert band fra andre land.

Sett utenfra så virker det som om festivalene, arrangørene og jazzklubbene hele tiden forsøker å heve nivået, samarbeide og støtte opp under strømmen av nye talenter?

– Ja, jeg opplever at vi i jazznorge tar et stort ansvar, det er mange eksempler på det. Festivalene er flinke til å etablere lokale samarbeid med universitetene og musikkmiljøene. Vi avslutter sesongen her i midten av mai og etter det så har vi tre uker med eksamenskonserter for studentene på jazzlinja ved Musikkhøgskolen. Tidligere ble konsertene holdt på konservatoriet, og da spilte de for hverandre. I fjor hadde vi ca 50 konserter og over 3000 publikummere. På eksamenskonserter! Det gir en annen følelse å spille for folk som har kommet for å høre. På skolen blir det jo som huskonserter, men her blir det mer ekte og på alvor i forhold til den virkeligheten de kommer til å møte.

«Festivalene er flinke til å etablere lokale samarbeid med universitetene og musikkmiljøene.»

Økonomi er jo et tema som kan ta nattesøvnene fra arrangører og festivalledere, men da er det godt nytt at bevilgningene til jazzfestivalene har økt med 24 prosent. Er det en endring i kulturpolitikken eller nødhjelp når sponsormarkedet svikter kultursektoren?

– Tildelingen som var høsten 2017 var den første i ny ordning, tidligere hadde vi knutepunktfestivalene som lå under kulturdepartementet, og de andre festivalene under kulturrådet. Da den nye ordningen ble etablert var målet å løfte nivået og kvaliteten. Det måtte en økning til for å klare det, nesten 10 millioner ekstra for å løfte de festivalene som kanskje ikke hadde fått de nødvendige midlene. Det var mange gode søknader, og det var mulig å foreta et løft for svært mange. Ikke bare jazz, men også pop, rock og klassisk. Målet vårt er få til enda et løft i enda større grad utjevne forskjellen mellom de som får mye og de som får lite. Jeg må få legge til at kvaliteten på norske festivaler jevnt over er svært høy, uansett sjanger, men forskjellen er nok at de som ikke satser på de mest kommersielle navnene faktisk trenger et tilskudd fra offentlighet. Det er jo et reelt problem at sponsormarkedet ikke er det beste, og i forhold til idretten så sliter vårt felt med synlighet i de store mediene. Det er mindre eksponering, men mange bedrifter er likevel flinke til å utnytte mulighetene som ligger i gode kultur- og konsertopplevelser.

Blir det ofte en kamp for å overleve og sørge for et levedyktig økonomisk grunnlag, mer enn å ha fokus på kvalitet og et godt kunstnerisk innhold?

– Ja, det er krevende, og konkurransen har eskalert. Da jeg kom til Molde som festivalsjef i 2001 var det én festival i uke 29, det var oss, da jeg dro fra Molde i 2013 så var det 10 – 15 festivaler i den samme uka. Da er det klart, selv om Molde er en jazz­festival og målgruppene er forskjellige, så er det jo en reell konkurranse. Jeg tror også at publikum i dag er mindre trofaste mot en sjanger eller en stil enn de var før, og vi shopper opplevelser mye friere enn før. Mange drar jo også på festival for å oppleve musikk sammen med andre, og for mange er felleskapet og den gode festivalfølelsen like viktig som hvem som står på scenen. Det mest positive, siden konkurransen er så stor, er at tilgangen på artister er god. Jeg har et inntrykk av at det er en haug med internasjonale navn som plutselig kan betegnes som norgesvenner.

Apropos store navn, det går et rykte om at den første konserten du satte opp var med Keith Jarrett. I Mo i Rana? Hva i all verden var det som skjedde der?

– Hehe, det var den historien. Det begynte vel med at jeg engasjerte meg i Nordnorsk Jazzforum i 1969, og ble en slags lokal representant. Det var vel grunnen til at jeg fikk en telefon om vi kunne tenke oss å arrangere konsert. Det var Attila Horvath, den legendariske sjefen for Club7, som ringte. Jeg hadde jo bare hørt om han, og når han stilte spørsmålet på et gebrokkent norsk om vi ville arrangere konsert med Keith Jarrett var jeg helt sikker på at det var noen som kødda med meg. Jeg la heldigvis ikke på, og skjønte at det faktisk var den litt myteomspunne fyren jeg hadde på tråden. Så det endte med at vi var tre kompiser som sa: Ja, det her skal vi faen ta meg gjøre.

Og det funka?

– Ja, på et vis. Det ble en spesiell konsert. Vi hadde jo solgt inn dette på litt falske premisser. Vi var jo bare 18-19 år og for oss var Jarrett en stor helt. Det var en plate på den tida med Charles Lloyd, Love in – Live at Fillmore, og på den skiva spilte Jarrett. Der var det også en låt fra The Beatles; Here, There and Every­where. Vi gikk jo på videregående, og i hvert storefri i mange uker spilte vi den og reklamerte uhemmet for konserten. Det ble jo ikke helt sånn. Det hele starta forsiktig med My Back Pages og Lay Lady Lay før det gikk over i et mer fritt og improviserende landskap. Det var ikke publikummet i Mo i Rana helt klar for. Sånn sett ble det nok for alle parter en blanda opplevelse, men vi solgte 324 billetter til kroner 6 og kroner 8. Ikke så verst i Mo i Rana, i 1969. Uansett så ble jo det på mange måter starten på min karriere. Jeg møtte faktisk Keith Jarrett på gata i Oslo et par år etter konserten i Mo i Rana da han var her for å spille med Miles Davies, og han kjente meg faktisk igjen. Vi hadde en hyggelig prat, men da jeg møtte han noen år senere hadde jeg gått i glemmeboka. Det var nok tross alt en mer skjellsettende opplevelse for meg enn for han. Det var lærerikt på mange måter, og når alt kommer til alt er det fortsatt ønsket om å gi folk flotte musikkopplevelser som driver både meg og alle andre som jobber med dette.