Snarky Puppy er på alle vis et band, men samtidig er det nesten en slags bevegelse også. Bassisten Michael League starta galskapen på begynnelsen av 2000-tallet og de reiste rundt i åresvis og spilte for knapper og glansbilder. Etter at You tube «oppdaga» det lille storbandet for 2-3 år siden, har det skjedd store forandringer og nå ligger «hele verden» for bandets føtter. De 13-18 musikantene, besetninga varierer litt fra gang til gang, turnerer verden rundt for fullsatte hus og herrenes livsbejaende musikk med røtter i alt fra jazz til soul, til funk til rhythm and blues til jeg vet ikke hva, sørger for at det blir partystemning hvor de enn dukker opp.
I løpet av det siste året, etter at de besøkte MaiJazz og «rev ned» klubblokalet Folken i 2014, har bandet spilt inn ny skive med musikk skrevet for bandet samt det navngjetne Metropol Orkest i Nederland. Musikken og dirigent Jules Buckley tok de med seg til Stavanger og vidåpne Stavanger symfoniorkester tok utfordringa på strak arm. Musikken var skrevet i seks satser og fra tid til annen blei det – uunngåelig – svært mye lyd. Det var tøft fra ende til annen, for all del, men av og til ble jeg sittende med en følelse av at dette var et stykke unna det partybandet Snarky Puppy egentlig er tufta på.
Når ekstranummerene trilla ut av sekken og Snarky Puppy slo seg løs på egen hånd, fikk vi virkelig oppleve hva og hvem dette fenomenet er: et helvetes tøft liveband uten hemninger som kan få hvem som helst til å røre på seg. Morsomt og groovy var det hele veien, men jeg foretrekker altså Snarky Puppy på egen hånd. Kvelden begynte med en av mine perkusjonsfavoritter, Marilyn Mazur og hennes Celestial Circle. Det betyr svenskene Josefine Cronholm på vokal og Anders Jormin på bass og den engelske giganten og gentlemannen John Taylor på piano. Bandet har eksistert siden Mazur var Artist in Residence i Molde i 2008 og bandet har sitt navn fra konserten de gjorde i domkirka i den vakre byen i nordvest. Mazur har akkurat runda 60 og har bestemt seg for at hun skal spille et like stort antall konserter i jubileumsåret. Hvis de kommer til å holde samme kvalitet som MaiJazz-konserten, så har publikum rundt om på kloden mye å glede seg til. For meg er musikken, stort sett skrevet av Mazur og Taylor, en slags organisk reise vi får lov å være med på. Disse eminente musikerne har ingenting å bevise og lar musikken få utvikle seg over tid. Jeg har vært så heldig å få følge Mazur hele veien i hennes karriere med blant andre Miles Davis, Wayne Shorter og Jan Garbarek og den Mazur jeg opplever nå tar seg bedre tid enn tidligere. Energien er så absolutt der, men på et annet og mer neddempa vis. Cronholm kan minne om Sidsel Endresen på mange vis, men mye mer rytmisk, Jormin er en melodisk og harmonisk gigant og Taylor er en lyriker og klangmester av verdensklasse. Sammen med Mazur gjør de Celestial Circle til en unik organisme.
