Nylig kom nyheten om at Bendik Hofseth er utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs orden for “sin betydelige innsats for norsk og internasjonalt musikkliv, gjennom flere tiår”, som det er formulert på knapt og effektivt vis. Men siden vi har ubegrenset plass her i remsa, kan vi jo føye til noen ord til: Hofseths karriere strekker seg tilbake til åttitallet, da han både spilte med hjemlige storheter som Chipahua og Jon Eberson Group, i tillegg til å erstatte selveste Michael Brecker i den Mike Manieri-ledete fusiongruppa Steps Ahead. Vi stopper opp her et øyeblikk for å nevne at han også er overalt som studio cat på norske plater fra 80- og 90-tallet, i tillegg til at saksofonen hans preger Arild Andersens epokegjørende plateduo Sagn og Arv. Så følger en langstrakt, og kanskje skal vi si snirklete solo-karriere fra det tidlige nittitall som starter når den på alle måter ambisiøse IX kommer ut på Columbia i 1991.
Jo, og så har han fra nittitallet og frem til 2015 hatt en rekke ulike verv og jobber i tilknytning til rettighetsspørsmål – han har vært leder i NOPA og verdensorganisasjon for komponisters rettigheter (CIAM), styreleder i TONO, Phonofile, By:Larm og så videre.
… men for å vende tilbake til IX, en plate som peker i veldig mange ulike retninger og ble startskuddet på en større linje med album. Det virker ikke som det er så relevant for deg, når du snakker om det nå, akkurat hvor musikken eller kunsten lander, hva den “er”.
– Det jeg forsøker å gjøre, er å gi et bilde av hvordan det er å være meg i alt dette. Jeg vokste opp med korpsmusikk, pop, Beatles-singler, og så fikk jeg noen veldig formative opplevelser på Moldejazz, for foreldrene mine var derfra, så jeg var med der. Jeg var også en del av Club 7-miljøet på slutten av den sagaen. I tillegg studerte jeg samtidsmusikk. Det er jo et skisma etter andre verdenskrig. Adorno som sier nå må vi gjøre noe helt annet, ikke sant? Etter holocaust, etter verdenskrigen, ting blir aldri det samme, Europa er i knas. Det var viktig for den generasjonen, men for vår generasjon, min og kanskje også din, så har det å knytte seg til den lange linja igjen vært viktig. Å finne tilbake til kontinuiteten. Det er ikke nødvendigvis en verdikonservativ impuls. For meg har den musikalske reisen handlet om å forsøke å være inderlig med tanke på hva det er som representerer meg. Og hva er det? Jeg liker samtidsmusikk. Jeg liker jazzmusikk. Jeg liker det improviserende i det, det får frem noe i meg som jeg ikke får frem noe andre steder. Og jeg liker en veldig, veldig god låt. Jeg synes veldig mye jazzmusikk har dårlige låter. Men den store amerikanske jazztradisjonen bygger også på en låtskatt som er helt formidabel, ikke sant? Med broadway musicals og sånt.
På en dårlig dag inneholder jazz mange låter som ligner på en låt, om det gir mening.
– Ja, Misha Alperin var veldig opptatt av dette. Alle som kom til ham og studerte pianospill, kom ut med komposisjonslekser. Det er artig å spille frijazz og sånn, det gjorde jeg mye i formative år. Men absolutt frihet er egentlig nesten det samme som fengsel – du må være fri fra noe, fri i forhold til noe. “Frihet” er et relativt begrep. Derfor får de rammene du legger, eller den strukturen som ligger i en låt, stupebrettet du lager, kartet det utgjør, veldig stor betydning.
Du er innom noen generasjonsforskjeller her. Du studerte samtidsmusikk, og kanskje også på et tidspunkt der det på forskjellige kunstfelt fantes flere innflytelsesrike etterkrigsmodernister som hadde ganske skarpe synspunkter på akkurat det du snakker om?
– Ja.
Og i din kunst, din verdensanskuelse, ligger jo også en kjærlighet til den store modernismen.
– Absolutt.
…enten det er Ulysses eller for den saks skyld musikkformen jazz. Men hvordan kjente du på den drakampen der? Det virker jo som at andre er blitt veldig formet av de skyttergravene. Var det enkelt å bli en… postmodernist, eller kanskje en inderlig postmodernist eller hva man skal kalle det?
– Kanskje. Begrepet “postmodernist” låter ofte litt overfladisk. Men det er jo ofte manifestasjonene, de som står frem som selverklært postmoderne, det ligger en slags avstand i det. Det jeg har vært opptatt av er å knytte meg til. Knytte meg til ulike tråder, ikke sant? Derfor har jeg vært veldig opptatt av latinamerikansk musikk. Det er det kontinentet som i minst grad ble preget av krigens kulturelle følger. Der har de fortsatt med en harmonisk, organisk utvikling. Der er store artister også folkekjære. Modernister eller særinger eller intellektuelle har også kunnet bli det, det er mye nærmere mellom sal og scene enn det for eksempel er i Europa.
Det er interessant med tanke på jazzens historie. Kanskje kan man si at dens etterkrigshistorie i mindre grad er preget av det store europeiske kulturoppgjøret enn mange andre stilarter. At den tross alt er afroamerikansk, og at det er andre kamper og skampletter som danner bakteppet. Selv om man kan få øye på det når man for eksempel kommer til en europeisk musiker som Peter Brötzmann.
– Den avstanden var veldig påtagelig da jeg bodde i New York og jobbet som jazzmusiker. Da har man et slags konstant press – for man hekter seg på en afroamerikansk tradisjon. På den tiden jeg var der, var det kjempebrytninger, kort fortalt mellom Wynton Marsalis-miljøet og Keith Jarrett-tradisjonen. Den ene handlet om å videreutvikle språket, sånn som Jarrett for eksempel gjorde. Den andre biten handlet om at dette er hellig, på en måte. Dette er det vi har. Vårt akademi, vår tradisjon, vår historie. Duke Ellington er ikke bare en hvilket som helst annen komponist. Han definerer hva det vil si å være, han viser mulighetsrommet til den afroamerikanske musikken. Og det var komplekst – jeg tenkte jo på et tidspunkt at Wynton var helt på bærtur, men så husker jeg at jeg gikk ned på Lincoln Center og hørte storbandet hans spille Ellington. Det blåste meg helt av banen, det var så bra, ikke sant? Det går an å gi den nytt liv, å aktualisere den, og det klarte de virkelig å gjøre. Også fordi det var deres. Det definerte dem. Jeg spilte sammen med mange svarte musikere, og det gikk veldig greit på menneske til menneske-nivå. Men på et mer overkulturelt vis, var det et rom som jeg var velkommen i, men som jeg nok ikke hørte hjemme i på samme måte. Egentlig er det helt naturlig. Men som norsk er det lett å bli veldig naiv, ikke sant? Ja til alt, alt er up for grabs. Men disse tingene har noen kompliserte sider ved seg.
Det er naturlig å pense inn på hva som inspirerer deg. På 2020-tallet har du jobbet med trær som tematikk på flere utgivelser – . Et gigantisk tema.
– Ja, det er svært tema, ja. Det er så stort at det nesten ikke er til å forstå, på en eller annen måte.
Jeg lurer på hvordan en sånn idé fester seg og blir til noe du kan lage noe større av. Starter det med en musikalsk idé som fører fram til treet, eller er det en eller annen dag hvor du er ute og går og titter på en trekrone og tenker noen tanker – eller er det noe annet?
– Jeg tror det handler om at det jeg beskrev i sted. Jeg skjønte tidlig at, for at jeg skal fungere optimalt, så må jeg lage meg noen rammer. Det var det jeg gjorde med IX-plata, jeg lagde et slags “negativt universitet”. Jeg hadde gått på skole så lenge, og ville avlære noe jeg hadde lært. Skrelle av noen ting. Det ble starten på et kjempeprosjekt som gikk over elleve utgivelser. Det viktigste, var at jeg var bundet til masta. Da ble det enklere å generere musikk. Jeg kan ikke spesielt mye om trær. Jeg er interessert i det, jeg synes det er veldig spennende og jeg har lært masse av det prosjektet. Det blir et springbrett, jeg får en assosiativ idé. Jeg kan gi et eksempel – jeg var nettopp på en fantastisk tur til Svalbard, og der fikk jeg se Von Postbreen. Og Lennart Von Post dukket opp i arbeidet med trær også, når jeg satt og leste alt mulig rart. Han var en svensk geolog som også fant opp dette med pollendatering. Sånne ting gir en energi, jeg føler meg hekta på, knytta til. Assosiativt møter jeg det igjen når jeg reiser til Svalbard og støter på denne breen, som jeg ikke var klar over. Så gir verden litt mer mening. Jeg kobler det jeg opplever til Sverige, Norge, unionen, Versailles-traktaten, Sveagruven – den store svenske aktiviteten der oppe tidligere. Det er ting som gjør livet morsommere. Det er ikke pretensiøst! Jeg lærte dette av Joyce. Tenk på Ulysses – én dag i Dublin. Hvordan skal jeg få inn denne handlingen på den tiden? Det er jo bare gøy.
Rykker det i organisasjonsfoten av alt det som skjer på rettighetsfronten de siste årene? Det er jo så omgripende og eksistensielt. Nå er du kunstner, men skulle du ønske at du også hadde et liv til å kaste deg inn i de fightene igjen?
– Det er to ting å si om det. Det ene er at det ikke gikk den veien jeg hadde håpet på. Jeg brukte engasjementet mitt på å prøve å snu skuta en annen vei. Jeg jobbet i FN-systemet med å tilrettelegge for digital markedspraksis som var vesentlig annerledes enn vi har i dag. Så tok Manfred Eicher (legendarisk tysk musikkprodusent som grunnla det velrenommerte plateselskapet ECM) kontakt og lurte på om jeg kunne hjelpe med å lage en strømmetjeneste for ham. Det var en kjempegod idé, det kunne jo snudd ting rundt. Jeg sa at jeg kunne gjøre det, jeg gjorde et enkelt regnestykke på det og viste at hvis han hadde 10.000 abonnenter, kunne jeg sette det opp sammen med teknologier, og Eicher og ECM ville tjene mye mer enn de noen gang ville gjøre fra Spotify. Så ringte jeg Verve og spurte om de ville være med og bundle en sånn tjeneste, så ringte jeg Blue Note og spurte om det samme – og de svarte at ja, dette er en kjempeidé, for det gir dem en mer diversifisert markedstilgang. Jeg var i fyr og flamme og satte alle kluter i spill, Manfred var klar for det. Men så tar han én prat med Universal som hadde kjøpt katalogen hans, og deres svar var at det aldri ville skje. Det kunne vært en game changer, ikke sant. Så delvis er jeg desillusjonert over veien dette har gått. Hva er det Jan Eggum sier? Kapitalen er der den alltid har vært.
Ja, men kan den ikke prøve å late som, i det minste?
– Det er det som er Trump, han er en blotter. Men det er som sagt den ene årsaken. Jeg ble litt desillusjonert. Det andre var at jeg mer og mer følte at jeg ikke hadde noen ambisjoner i den retningen, og følte at det var mange andre som kunne erstatte meg i arbeidet jeg gjorde. Men det å spille saksofon på min måte, og det å lage sånne låter, koke sammen den rare sausen som jeg av og til får til… jeg skyldte meg selv å bruke de siste arbeidsårene på det. Jeg var kommet til veis ende med arbeidet jeg ledet, jeg hadde holdt på med noe som heter International Music Registry i FN i fem år, og så ble jeg spurt om å gå videre i det systemet. Men da måtte jeg liksom flyttet til Sveits og kjøpt meg en ny dress og krabbet oppover en karrierestige som ikke interesserte meg i det hele tatt.
Så det var en “hit, men ikke lenger”-følelse.
– Det ble veldig tydelig, ja.
Men det er oppsiktsvekkende å høre om de ECM-planene. For jeg tror, særlig før de slapp musikken digitalt på alle plattformer, at mange lekte med den tanken – hva om Eicher & co lagde sin egen strømmetjeneste? Det er faktisk ikke mer enn et par uker siden jeg sto og snakket med noen andre om det etter en konsert. Det er jo på mange måter en innlysende idé – katalogen er stor nok, jeg er bombesikker på at det fantes en viss type musikklytter som lett kunne betalt noen hundre kroner i måneden, du kunne gjenspeilet selskapets visuelle utvikling, gjort det mulig å ta seg gjennom de forskjellige periodene, fulgt ulike enkeltmusikere og så videre.
– Det var en tanke som viste seg urealiserbar fordi Manfred hadde solgt til Universal. Du har helt rett, det var en interessant mulighet. De fleste som kjøper abonnement på en tjeneste, taster kanskje inn biff, rødvin, date-musikk i søkefeltet, og så får de en spilleliste. Det er greit for dem, det er akkurat det de skal ha, og det er sikkert fint for generativ KI også. Noen mikrosekunder, så har man en strøm av sånn musikk, og da slipper strømmetjenesten å betale rettighetshavere. Men problemet er at det finnes et publikum som er villige til å bruke litt mer penger på musikk, og den eneste muligheten de har nå, er konsertbilletter.
Eller å bli fysiske platekjøpere igjen, men det er også et livsstilsvalg på en litt annen måte.
– Ja. Men det er folk som er villige til å bruke litt mer penger – jeg snakker ikke om flertallet av befolkningen, men nok til at det er en økonomi i det, som er borte nå.
Det fremstår i hvert fall ganske åpenbart at det finnes en god del folk som tenker på det. Utfordringen med de største tjenestene er at man snakker med alle på én gang, og da forvitrer muligheten til å kunne si “men hva hvis dere betaler litt ekstra for noe mer” – og så kan kanskje disse tjenestene som vi uansett ikke får fjernet bare være der.
– Ja, da er man underernært som musikk-liebhaber. Og om man er ung musikk-liebhaber så er det lett å knekke og følge strømmen. Det er sånn mekanismen i det, og der ligger det en slags teknologisensur. Som du skjønner, er jeg på jakt etter alle sånne sensurmekanismer. Det finnes en tjeneste som heter Idagio for klassisk musikk, og som var det jeg modellerte arbeidet med ECM etter. Det er mulig å gjøre. Det jeg sa til Manfred, er at du kunne lage et mye bredere søkegrunnlag. Du kunne følge John Abercrombie, som eksempel, hvor han er sideman og hvor han er frontmann… akkurat som i idagio, når jeg hører på klassisk musikk vil jeg kanskje ha fem forskjellige versjoner av et Schubert-stykke, og så får jeg det da. Jeg kan finne den tolkningen jeg liker best. Det er et mulighetsrom som er helt satt til side for å tilfredsstille en annen form for lytting, som er det spillelisteorienterte, sentrert rundt aktiviteter for eksempel. Man trenger ikke å forakte den formen for lytting, bare erkjenne at det er andre behov, at det er andre måter å være musikkinteressert på. Og da er vi tilbake til et spennende felt. På Universitetet i Agder underviser jeg, og hvis du leser hvordan komponister og utøvere har hatt det fra renessansen og frem til i dag, så har de jo alltid måttet gjøre andre ting ved siden av virket sitt. Så får vi denne perioden, the gramophone era, den voldsomme angloamerikanske kulturdominansen etter andre verdenskrig – historisk sett, er det den som er urealistisk og uvanlig. Det at man går på musikkskole og tenker, jeg skal bli den nye Michael Jackson, eller den nye Michael Brecker… det er mindre og mindre realistisk. Og vi kjemper mot den bagasjen, mer enn vi kjemper med nåtiden og fremtiden. For vi kan jo spille. Vi har makten til å spille hvor vi vil, når vi vil.
***
Foto: Carl Størmer
***
Hele intervjuet finner du her på Jazznytt