Hanna Paulsberg har syv år som profesjonell musiker bak seg, men er for mange allerede et veletablert navn. Gjennom Hanna Paulsberg Concept (HPC) har hun rukket å gi ut tre kritikerroste album, hun har en rekke viktige bidrag på andre utgivelser og har samlet et par gjeve priser og utmerkelser på veien. Samtidig som hun har stått på scenen verden rundt med sitt eget band, har hun også spilt med Bobo Stenson, Jon Balke, Marilyn Mazur, Chick Corea, Georg Riedel og Marius Neset for å nevne noen. Alle har de blitt fascinert av de myke, melodiske tonene Hanna leverer med sin tenorsaksofon. På Maijazz er det ikke Hanna Paulsberg Concept som står på plakaten, men GURLS med Ellen Andrea Wang på bass, Rohey Taalah på vokal og hun selv på saksofon.
Kan du si litt om hva vi kan forvente oss på Spor 5 under MaiJazz?
Gurls er jo mitt band, men jeg vet egentlig ikke helt hva det er. Tanken var i utgangspunktet å gjøre noe som var litt uhøytidelig, litt for moro skyld. Likevel blir jeg alltid litt fanget i prosjektene mine. Det skal det være bra, både håndverket og musikken. GURLS er også et band som vi har litt på siden av de andre prosjektene våre. Noe vi kan glede oss litt til. Kanskje ikke så alvorlig, men likevel på alvor, men ja, hva dere kan forvente? Vi har jo ny vokalist. Før var det Emilie Nicolas, men etter at hun tok helt av i en annen retning måtte vi finne en ny. I en trio merkes det godt når det kommer et nytt medlem, og Rohey Taalah drar oss nok mye mer i retning av soul. GURLS er nok en blanding av at vi står med ett bein i jazzen, og det andre litt forskjellige steder. Litt soul og litt pop.
Et band med tre jenter er fortsatt relativt uvanlig på den mannsdominerte jazzarenaen. Tiden da jazzen kunne ligne på en herreklubb, og de kvinnelige innslagene som regel var vokalister, er heldigvis på hell. Kanskje har Hanna og gjengen en agenda utover å servere oss egenartet musikk? Er GURLS et kvinnemusikkpolitisk statement?
Hanna rister energisk på hodet før spørsmålet er ferdig stilt. Nei, overhodet ikke! Vi var I Dublin og spilte med Hanna Paulsberg Concept. Der traff jeg en fyr fra Østerrike og blei hodestups forelska. Han sendte han brev til meg og jeg sendte skisser og låter til ham. Noen av låtene var jeg såpass fornøyd med at jeg ble nysgjerrig på hvordan de ville høres ut. Jeg fikk lyst til å spille dem, men hadde egentlig ikke noe format som rommet de låtene. Så da ble det GURLS. Litt mer humor enn girl power, men litt av begge deler likevel.
Hanna kikker skrått ned på notatblokken min mens hun tar en slurp kakao. «Old school», sier hun tørt og det er umulig å tolke om old school er bra eller dårlig. En forklaring på at det kanskje er lettere å skrive fra notater enn fra et lydopptak blir også møtt med et «javel» som er akkurat like vanskelig å tolke, før hun smiler på en forsiktig måte som gjør at det er mulig å undertrykke følelsen av at det eneste riktige hadde vært å starte opptaksfunksjonen på mobilen. Det er noe underfundig over Hanna, og det dukker opp i musikken. Det er både bestemt, søkende og lekent på samme tid. Noe som sannsynligvis har bidratt til at både musikere og jazzentusiaster har latt seg sjarmere av GURLS. Musikken som først kanskje oppleves som naivt og enkel, men som etter hvert viser seg å være ganske så presis og distinkt.