Hannas nye plan er å ikke ha en plan

Kakao med krem er sannsynligvis ikke det jazzmusikere flest bestiller i en bar, men Hanna Paulsberg er en jazzmusiker som driter i hva som er vanlig. Kakao er bra for humøret, og humør er noe Hanna savner i jazzen. Det kan bli for alvorlig, og nettopp det tar Hanna på alvor.


Hanna Paulsberg har syv år som profesjonell musiker bak seg, men er for mange allerede et veletablert navn. Gjennom Hanna Paulsberg Concept (HPC) har hun rukket å gi ut tre kritikerroste album, hun har en rekke viktige bidrag på andre utgivelser og har samlet et par gjeve priser og utmerkelser på veien. Samtidig som hun har stått på scenen verden rundt med sitt eget band, har hun også spilt med Bobo Stenson, Jon Balke, Marilyn Mazur, Chick Corea, Georg Riedel og Marius Neset for å nevne noen. Alle har de blitt fascinert av de myke, melodiske tonene Hanna leverer med sin tenorsaksofon. På Maijazz er det ikke Hanna Paulsberg Concept som står på plakaten, men GURLS med Ellen Andrea Wang på bass, Rohey Taalah på vokal og hun selv på saksofon.

 

Kan du si litt om hva vi kan forvente oss på Spor 5 under MaiJazz?

Gurls er jo mitt band, men jeg vet egentlig ikke helt hva det er. Tanken var i utgangspunktet å gjøre noe som var litt uhøytidelig, litt for moro skyld. Likevel blir jeg alltid litt fanget i prosjektene mine. Det skal det være bra, både håndverket og musikken. GURLS er også et band som vi har litt på siden av de andre prosjektene våre. Noe vi kan glede oss litt til. Kanskje ikke så alvorlig, men likevel på alvor, men ja, hva dere kan forvente? Vi har jo ny vokalist. Før var det Emilie Nicolas, men etter at hun tok helt av i en annen retning måtte vi finne en ny. I en trio merkes det godt når det kommer et nytt medlem, og Rohey Taalah drar oss nok mye mer i retning av soul. GURLS er nok en blanding av at vi står med ett bein i jazzen, og det andre litt forskjellige steder. Litt soul og litt pop.

 

Et band med tre jenter er fortsatt relativt uvanlig på den mannsdominerte jazzarenaen. Tiden da jazzen kunne ligne på en herreklubb, og de kvinnelige innslagene som  regel var vokalister, er heldigvis på hell. Kanskje har Hanna og gjengen en agenda utover å servere oss egenartet musikk? Er GURLS et kvinnemusikkpolitisk statement?

Hanna rister energisk på hodet før spørsmålet er ferdig stilt. Nei, overhodet ikke! Vi var I Dublin og spilte med Hanna Paulsberg Concept. Der traff jeg en fyr fra Østerrike og blei hodestups forelska. Han sendte han brev til meg og jeg sendte skisser og låter til ham. Noen av låtene var jeg såpass fornøyd med at jeg ble nysgjerrig på hvordan de ville høres ut. Jeg fikk lyst til å spille dem, men hadde egentlig ikke noe format som rommet de låtene. Så da ble det GURLS. Litt mer humor enn girl power, men litt av begge deler likevel.

Hanna kikker skrått ned på notatblokken min mens hun tar en slurp kakao. «Old school», sier hun tørt og det er umulig å tolke om old school er bra eller dårlig. En forklaring på at det kanskje er lettere å skrive fra notater enn fra et lydopptak blir også møtt med et «javel» som er akkurat like vanskelig å tolke, før hun smiler på en forsiktig måte som gjør at det er mulig å undertrykke følelsen av at det eneste riktige hadde vært å starte opptaksfunksjonen på mobilen. Det er noe underfundig over Hanna, og det dukker opp i musikken. Det er både bestemt, søkende og lekent på samme tid. Noe som sannsynligvis har bidratt til at både musikere og jazzentusiaster har latt seg sjarmere av GURLS. Musikken som først kanskje oppleves som naivt og enkel, men som etter hvert viser seg å være ganske så presis og distinkt.

Er det grunn til å håpe på et album i nærmeste fremtid?

Det er litt vanskelig å si, vi vet jo som sagt ikke helt hvor vi skal. Concept er mitt hovedprosjektet, og det som har utviklet seg over tid. Det startet som eksamensbandet mitt, men det funka så bra at det ikke var noen grunn til å stoppe. Det var sannsynligvis ikke tilfeldig, for ingenting jeg gjør skal være tilfeldig. Jeg er litt opphengt i akkurat det. GURLS er kanskje stedet jeg kan øve meg på å ta ting litt på sparket, og ikke ha en plan helt klar, men så blir det jo veldig ordentlig likevel. Det er jo uansett et helt annet uttrykk hvor vi går flere veier, og leker med sjangrene. Litt mer melodisk kanskje? GURLS høres kanskje ukomplisert ut, men det er et format som er krevende. I en trio blir alt synlig, og vi må tørre å stole på det enkle, og ikke forsøke å presse det inn i noe det ikke er.

Det er ikke tvil om at sjangerlek og et sylskarpt håndverk gjør GURLS til en interessant lytteropplevelse. Som en slags tumleplass for kreativiteten som ikke får utløp i de andre prosjektene Hanna driver med, ispedd en stor klype humor. Låttitler som «Hemulen på byen» setter helt klart i gang alt annet enn blå tanker.

 

Tenker du at jazzen tar seg selv for alvorlig?

Ja, eller jazzen kan hvert fall bli mindre selvhøytidelig. Jazz kan ofte oppleves som litt humørløst. Det er kanskje mitt lille opprør mot jazzpolitiet. Jeg har brukt mye tid på bekymre meg for hva andre tenker og syns. Jo eldre jeg blir, jo mindre redd blir jeg. Men det er mange oppleste og vedtatte fordommer og sannheter, så vi har vel fortsatt en vei å gå.

Hanna har oppdaget at hun burde rørt i kakaoen, og at alle godsakene har samlet seg til et skikkelig sjokoladesjokk på bunnen av den store koppen. Det er slike overraskelser livet kan by på, gode anmeldelser derimot, kommer sannsynligvis ikke overraskende lenger. Det er mange eksempler på at musikken Hanna er involvert i blir svært godt mottatt. I en anmeldelse på nettstedet allaboutjazz.com ble den siste utgivelsen til HPC «Easter Smiles» omtalt svært smigrende; «Paulsberg’s musical evolution, for now, is all about polishing a diamond». Dette kan jo ikke tolkes som noe mindre enn et voldsomt kompliment for Hanna som relativt ung musiker, men kanskje det også virker skremmende at noen opplever at fremtiden utelukkende handler om å få detaljene til å skinne.

 

Føler du at du har et uttrykk som er ferdig utviklet, og at du trenger GURLS som et sidespor?

Nei, det føler jeg ikke. Men jeg har alltid masse idéer og ting jeg tenker kunne funke. Jeg kunne sikkert startet en haug med band. Det er noe med de relasjonene du får med folk du spiller med også – det er så mye å plukke med seg. Og det gjelder ikke bare i egne band. I løpet av fjoråret spilte jeg med Bobo Stenson, Jon Balke og Chick Corea, og jeg blir fortsatt litt stressa og nervøs for det, men mye mindre enn før. Særlig med Bobo. Jeg ble spurt et år i forveien og brukte året til å tenke grundig gjennom det å skulle spille med ham. Det er jo kult å spille med de kjente folka, men jeg setter likevel mest pris på å spille med mitt eget band. Gutta i bandet er de beste. Å skrive låter, leve av det og være sammen om reisen. Det synes jeg er det viktigste. Verdien ligger i å få lov til å utvikle seg over tid. Jeg liker å ha en langsiktig plan. Det er meg!

Jazzmiljøet må forholde seg til en ny generasjon musikere som, i likhet med Hanna, ikke tar jazzens uskrevne regler særlig alvorlig. Det er et landskap i endring, men noe henger kanskje igjen. Når du tenker deg om, hvor mange mannlige jazzvokalister kjenner du til? Og hvor mange er kvinner? OK, noen croonere finnes det sikkert, men mannlige vokalister med et mer moderne uttrykk? Det er kanskje fortsatt gamle mønstre som henger igjen? En tydelig satsning fra universitetsmiljøene og ikke minst et stort tilfang av talentfulle musikere er i ferd med å endre jazzlandskapet. Nye tanker, mer sjangeroverskridende tilnærming og ikke minst at jazzen følger etter en naturlig utvikling i samfunnet.

 

Hva tenker du om den nye generasjonen av jazzmusikere som kommer nå?

Jeg tror at unge musikere stort sett driter i sjangere, og at de som har bakgrunn i jazz er stødige håndverkere. Da blir man kanskje også litt mer uredd. Jazz er en sjanger som i stor grad handler om originalitet. Jazzen har alltid hatt et iboende ønske om å utfordre og sprenge grenser. Tørre nytt. Det er mulig at vi er inne i en tid hvor det får ulike utslag, uansett hvilken sjanger noen putter musikken din i.

Hva tenker du er den absolutt fremste egenskapen, og det som inspirerer deg mest, i jazzens verden?

Hanna tenker omtrent et nanosekund før hun utbryter;
Miljøet! Miljøet blant jazzmusikere er jævlig bra, folk er synlige og tilgjengelige. Alle folka jeg ser opp til kan jeg ta en prat med eller spille med. Det har mye å si. Det er inspirerende, og jeg blir veldig inspirert av folk jeg er tett på. Heiða Mobeck, Hans Hulbækmo og Anja Lauvdal er folk jeg synes er spennende selv om vi ikke alltid driver med det samme. De utfordrer og er friske pust i jazzen, og på en måte føler jeg at vi pusher hverandre. Knut Riisnæs, Wayne Shorter og Chick Corea er en annen generasjon, men de spiller fortsatt som guder. Kanskje bedre enn noen gang. Jeg hører på alt mulig og elsker det. Ry Cooder, hip hop, electronica, afrikansk musikk og alt som er bra. Det er jo sjukt mye bra musikk som ikke er jazz også.

Det obligatoriske spørsmålet om hvor avgjørende instrumentet er for uttrykket må selvfølgelig stilles av nysgjerrighet, men også fordi det er mulig å mistenke de fleste saksofonister for at de later som det ikke betyr så mye. I boka IX forteller Bendik Hofseth at han lenge spilte på en Yamaha-saksofon, men mest fordi han var interessert i de andre instrumentene til produsenten. Et kapittel senere kommer det likevel fram at han nå spiller på en spesiallaget saksofon med håndlagde munnstykker i ebonitt. Saksofonister er en egen rase når det gjelder nedsnobbing, men hvor dypt stikker det egentlig?

 

Har du noen særegenheter på saksofonfronten du vil fortelle om?

Nei, der må jeg skuffe deg. Jeg har hatt den samme saksofonen siden jeg gikk på Toneheim Folkehøgskole. Jeg gidder ikke bruke masse tid på å lete etter noe som er «riktig», og den ligger jo i hendene mine som en del av meg. Tror det hadde vært jævlig uvant med en ny. Her må jeg forresten nevne Jan Olsen i Hurdal som er en magiker hvis noe går i stykker eller begynner å slarke. Han fikser alt, alltid.

I likhet med mange andre saksofonister er Hanna tilsynelatende lite opptatt av instrumentet i seg selv. Det er et middel for å få frem riktig uttrykk, I alle fall helt til noen andre rører den. Under fotoopptaket til dette intervjuet var det bare så vidt fotografen fikk holde i saksofonen, så neste gang du møter en saksofonist som hardnakket påstår at en saksofon er en saksofon kan det være greit å vite at dette ikke er helt tilfelle. Videre vil nok de fleste saksofonister hevde at de er på jakt etter et instrument som gir dem mulighet til å være personlig i uttrykket.

 

Har du andre ambisjoner rundt det tekniske med å spille et krevende instrument?

Målet er å få det til å låte så naturlig som mulig. Pust og støtte. Det er mange ting jeg kan «høre» uten at jeg kan spille det. Foreløpig. Igjen – det må komme ut naturlig, og det skal ikke låte for «mekkig» som de sier i Sverige, eller rigga. For meg handler det tekniske også om samspillet i bandet. Jeg liker å gi musikerne mye plass, og sier aldri gjør slik, komp sånn eller gi meg den grooven.  Jeg har jo selv valgt dem jeg spiller med, og da vil jeg personlighetene fram i musikken også. Det er gjennom gutta i HPC at jeg lærte meg det. Da jeg prøvde å styre for mye skjedde ikke det jeg ville skulle skje.

 

Du har vunnet talentpriser og fått strålende kritikker for utgivelser og konserter på rekordtid i en sjanger der det ofte tar lang tid å bygge seg et navn. Hvor viktig er det med slike bekreftelser for deg?

Det er vel ingen som begynner med jazz for å bli kjent. Jeg tenker ikke så mye på sånne ting, men det jeg tenker mye på er hvordan jeg skal spille saksofon. Det er mer som en livsstil. Jeg blir litt rar i hodet av å tenke for mye på det. Jazz er en litt hemmelig greie, men vi vil jo nå ut med musikken også. Du må by på deg sjøl, sier faren min. Jeg vil jo at noen skal høre på selv om jeg driver med jazz – alle trenger et publikum. Det er en slags bekreftelse av at det er noe der som har en verdi, også for andre. Jeg tenker at det å oppleve kontakt med publikum er viktig. Den koblinga må være der, og så må jeg ha det gøy. Jeg kommer ikke i flytsona uten at det er gøy. Det er litt vanskelig å forklare for det er så mange ting som henger sammen. Kanskje det har å gjøre med at jeg har så mange antenner ute når jeg spiller, det er mange ting som skjer samtidig. Det er en helhet, og det er viktig å få alt til å spille. Sammen. Det må være kontakt og det må være gøy. Når alt det skjer samtidig er jeg fornøyd.

Det er ofte slik at vi glemmer noe som er viktig, eller tenker «shit ­– det var selvfølgelig det jeg skulle svart». Så selv om Hanna øver seg på å ikke ha kontroll eller planlegge alt i detalj kom likevel denne mailen et par dager etter intervjuet; Angående det siste spørsmålet du stilte, (hva som er det viktigste jeg kan oppnå med musikken min), så vil jeg gjerne legge til noe hvis det går an. Å vise både unge og gamle at det finnes alternativ til all den kommerse og konforme dritten som finnes i dag. Det tror jeg er sinnssykt viktig. Jazzen har jo alltid vært et opprør og er det på en måte fortsatt. Og hvis man klarer å åpne folk for jazz og andre kunstformer som krever mer av en så kan det være med på å gjøre folk mer åpne, forstående, tolerante mot andre ting i samfunnet. Tror jeg!

Hanna, selvfølgelig går det an å legge til noe som i tillegg er godt sagt i mørke tider hvor åpenhet og toleranse ikke alltid står øverst på dagsorden.
___

andre artister