Arkiv:
Maijazzartikkel
2016

Mai:Jazz Høydepunkter

En kveld med mange musikalske høydepunkt


Marius Neset er Brann-supporter på sin hals. Nå har det seg slik at hans kjære klubb ikke kom seg særlig langt i årets norgesmesterskap, men basert på det Neset leverte denne onsdagskvelden på Maijazz kan han derimot gå hele veien. Jeg kan faktisk ikke skjønne hvem eller hva som kan stoppe Marius Neset nå.

Tenor- og sopransaksofonisten, komponisten og bandlederen fra Os utenfor Bergen har i løpet av de seineste åra etablert seg i det europeiske toppsjiktet. Med København som base tar han stadig nye steg i sin ferd mot verdensherredømme og for hver gang jeg hører Neset så nærmer han seg noe veldig stort.

Vi fikk møte 31-åringen med sin ypperlige kvintett forsterka med cellisten Svante Henrysson på bandets første konsert på denne turneen. Vi snakker om et band som sitter som spikra og som åpenbart har spilt svært mye sammen. Noe annet ville for så vidt vært helt utenkelig: Nesets musikk er nemlig så intrikat og utfordrende, samtidig som den er tiltalende og umiddelbar, at det ville vært nesten komplett umulig for bortimot hvem som helst å gå rett inn i den.

Neset satte stemninga ved å bygge det hele opp fra duo til sakte, men sikkert fullt band – og hvilket band! Anton Eger på trommer er noe av det mest lyttende og musikalske/melodiske jeg kan tenke meg på instrumentet. Han er født i Norge og sjøl om han ikke bor her så bør vi absolutt regne han som norsk! Svenske Frans Petter Eldh er en kraftbassist som markerer seg først og fremst som en empatisk og lojal bandmusikant, men hans soloparti mot slutten fortalte oss hvilke enorme solistiske kvaliteter han besitter også. De to engelskmennene i bandet, vibrafonisten og marimbaspilleren Jim Hart og pianisten Ivo Neame, hører også hjemme i hvilket som helst toppsjikt og passer Nesets musikk og uttrykk så framifrå som vel tenkelig. Når så gjesten Henrysson, som vi blant annet kjenner fra duosamarbeid med Ketil Bjørnstad, tilfører det hele ei helt ny og vakker stemme, så blei denne kvelden på Stavangeren nok en bekreftelse på at Marius Neset og hans musikk hører hjemme helt i verdenstoppen faktisk.

Som saksofonist har Neset allerede det aller meste. Teknisk sett er han bortimot fullkommen – det virker som om det ikke er noe han ikke kan uttrykke gjennom horna sine. Når han så fyller det med inderlighet og sterke emosjoner gjennom sine kompliserte strukturer, vakre melodier og rytmiske spennende løsninger, så blei dette nok et bevis på at Marius Neset er klar for hvilken som helst scene hvor som helst på kloden. Vi snakker nemlig om en musikant med muligheter til å nå så langt som vel tenkelig her. Mesterlig! Når han så inviterte opp sin søster, fløytisten Ingrid Neset, som er bosatt i Stavanger og spiller i symfoniorkesteret, så fortalte også hun oss gjennom de utrolige unislinjene de spilte at det langt i fra bare er Marius som er utstyrt med unike kvaliteter der i familien. En herlig overraskelse.

Herlige Anneli Drecker

Jeg skrev at Anneli Drecker har en av de flotteste stemmene og at hun laget strålende musikk etter at hun ga oss skiva «Rocks & Straws» i fjor. Det ser jeg ingen grunn til å gå bort fra etter å ha opplevd henne på et begeistra Folken denne onsdagskvelden. Her serverte hun oss musikk fra store deler av sin karriere – både nytt og gammelt. Sammen med et ypperlig band der spesielt Rune Arnesen på trommer – hvilken groovemester – og Eivind Aarset på gitar, hvilken fargelegger, sørga for at lydlandskapet rundt den flotta stemma var akkurat der det skulle være. Når så selveste Sven Persson var ansvarlig for det store og åpne lydbildet – høyt var det også må vite – så låt dette så mektig som man kunne ønske seg. Om det er etnisk musikk med maorikor fra New Zealand, «disco», en cover av David Sylvians «Black Water», Arvid Hanssen-lyrikk på engelsk, en feskarblues på duo med Aarset eller hva det skulle være, så tar Drecker den ganske langt ut og leker med stoffet slik en autoritet som hun kan gjøre det. Om det er jazz hun gir oss? På ingen måte. Om det er god musikk? På alle slags vis!

Den nye stemma?

Onsdagskvelden i Stavanger blei åpna med Norgesdebuten til José James, av mange utropt til den nye, store mannlige jazzvokalisten. Det er hevet over tvil at James har mye å fare med, men enn så lenge så spriker det litt for mye i for mange retninger for meg. 38-åringen fra Prince sin hjemby Minneapolis entra scena på en så cool og tilbakelent måte som vel tenkelig og med et repertoar med alt fra hip hop, via beat boxing til jazz og pop, så mer enn antyda han hvorfor de store orda har blitt henta fram. Bill Withers´ klassiker «Ain´t No Sunshine» satte stemninga og James, som ikke vil kalle seg jazzsanger, hadde publikum i sin hule hånd derfra og ut. Med en trio med relativt ukjente musikanter, tangenter, elbass/vokal og trommer, blei vi tatt med til de fleste stoppestedene til moderne svart musikk og det nye stoffet vi blei servert mer enn antyda at James er på vei mot et rhythm and blues/soul-uttrykk i tida som kommer. De som hadde kommet for å høre musikk fra hans ferske Billie Holiday-hyllest, blei nok skuffa sjøl om han ga oss en moderne versjon av «Nature Boy» mot slutten. Uansett fortalte José James oss at vi har mye i vente, men hvor vi kommer til å finne han i åra som kommer er likevel ikke godt å vite.

PS! De fleste band og musikanter har vanligvis med seg egne lydfolk på veien. Det hadde verken Neset eller James, men måten Dag Olaf Aastebøl løste lydjobben på i begge tilfeller, på svært kort varsel og lite prøvetid, fortjener store bunker med skryt. Strålende levert!

___

andre artikler