Arkiv:
Maijazzartikkel
2016

Mai:Jazz Høydepunkter

Flott Maijazz åpningsdag -Tøffere enn toget


Med Eivind Aarset Band, Svein Olav Herstad Trio og Manu Katché Group på plakaten blei åpningsdagen av Maijazz 2016 alt annet enn en forsiktig start.

Av Tor Hammerø

Vi begynner like godt i feil ende – der dagen gikk over i natt. Stort bedre og tøffere måte å avslutte Maijazz sin første dag på enn sammen med Eivind Aarset Band finnes nemlig neppe. Det er 19 år siden Aarset fikk anledning til å vise fram sin musikk på en stor festival for første gang og at det skjedde i Stavanger, har betydd mye for Aarset. Om han la noe spesielt i akkurat det faktumet vet jeg ikke, men uansett serverte han oss en konsert med unik musikk kun Eivind Aarset kunne ha skapt. Vi fikk nemlig nok et bevis på at vi har med ei stemme å gjøre både som komponist, gitarist og lydskaper som ikke kan sammenliknes med noen andres – hvor du enn leiter.
Sammen med Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Audun Erlien på elbass og Wetle Holte på trommer, perkusjon og elektronikk, ga Aarset oss 90 minutter med lyd, lys, stemninger, klanger, trøkk, landskap – makeløst formidla av lydmaestro David Solheim – som befinner seg et sted midt i mellom alt mulig: jazz, rock, elektronika, you name it – det blir enkelt og greit Eivind Aarset-musikk. Mesteparten var henta fra hans seineste album, «I.E.», men vi fikk også servert gamle «hits».
Aarset er en dynamisk mester og gir oss hele spekteret fra de herligste, seige ballader til et trøkk som ethvert heavyband kan misunne han. Dessuten er det herlig å gjennomskue at hans fascinasjon for legenden Peter Green heller ikke har sluppet taket.
Bedre og mer korrekt band enn det Aarset omgir seg med nå er vanskelig å tenke seg. Erlien er kjelleren som holder det hele sammen mens perkegutta Dahlen og Holte utfordrer og utfyller hverandre på et ekte og empatisk vis. Og så Eivind Aarset da – tøffere blir det faktisk ikke.

Inderlig triojazz

Underveis til Aarset-konserten rakk vi også en solid halvtime med Svein Olav Herstad Trio på veien. Et fullsatt og begeistra Spor 5 fikk møtte sjefen på piano sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass. Dette er en trio som har fått altfor lite oppmerksomhet – noe de fortalte med all mulig tydelighet på denne konserten.
Her snakker vi empati og samspill på et svært høyt nivå – det er lett å høre at de tre har spilt mye sammen og ikke er noen sammenraska trio. Repertoaret varierer fra mye originalstoff, til standardlåter og til slutt en inderlig hyllest til Prince med «Nothing Compares 2 U» – Mr. Nelson satt sikkert på skya si og smilte ned. Intet mindre enn en solid og fin bekreftelse på at Svein Olav Herstad Trio hører hjemme helt der oppe.

Med norsk hjelp

Festivalen blei dratt i gang av en av verdens aller mest ettertrakta trommeslagere, Manu Katché. Sting, Peter Gabriel, Dire Straits og Jan Garbarek har alle stått i kø for å sikre seg franskmannens tjenester – nå er det han som mer enn gjerne vil ha norske tjenester.
Med italienske Luca Aquino på flügelhorn, våre egne Tore Brunborg på tenor- og sopransaksofon og Ellen Andrea Wang på bass og engelske Jim Watson på ymse tangenter, fronter på alle vis Katché bandet som nok en gang ga oss en hip, men ganske så forutsigbar opplevelse. I mine ører er Katché en mye bedre trommeslager enn komponist – mye av stoffet blir ganske endimensjonalt og ikke spesielt utfordrende.
Det hjelper sjølsagt voldsomt at bandet er besatt av meget dyktige solister: Aquino og Watson er sjeldne stemmer her hjemme og begge er meget uttrykksfulle lyrikere og spesielt Aquino med sin lett arabiske innflytelse i uttrykket sitt tiltaler meg. Og så Brunborg og Wang da: Voss´ store saksofonsønn har en sound som er så sterk og personlig at den alltid vekker sterke følelser. Av og til er den så skjør og gjennomsiktig at du nesten blir redd den skal bryte sammen, mens den andre ganger tar fyr og viser en kraft som er sjelden. Nydelig! I Ellen Andrea Wang har Harald og Sonja fått fram en ny bassautoritet som allerede markerer seg i det ypperste sjiktet og som det skal bli usedvanlig spennende å følge de neste tiåra – her finnes det ingen grenser, absolutt ingen.
Når det gjelder Manu Katché så er han en framifrå trommeslager som viste det både underveis og i den laaaange trommesoloen til slutt. Kanskje kan han spørre Brunborg og Wang om å skrive noen låter til han og bandet hans i tida som kommer?
De som tror jeg hadde en fin åpningsdag på Maijazz 2016 har faktisk helt rett.

andre artikler